Roskilde 2013: Savages – en heseblesende opplevelse

Tekst: Victor Josefsen
Foto: Stian Schløsser Møller

Spilte du i et post-punk band for en del år siden, var det vanskelig å slippe unna Franz Ferdinand-sammenligningene. Det er mindre av slikt for tiden, uansett, så har Savages sin egen oppskrift å by på og brygget deres er betraktelig mørkere enn Franz-enes, mer i stil med, ja, Interpol, og en dæsj Editors, men Savages er mye mer utagerende, for å bruke det ordet. Vokalist Jehnny Beth er for øvrig ikke så ulik salige Patti Smith når det gjelder framtoning, noe som har gitt Savages en flying start. Og bra er det, fordi på Roskilde viste Savages at det  er hold i ordene, selv om konserten som helhet var en skuffelse.

I motsetning til den meget bra Arena-konserten med Suicidal Tendencies var det ingen live-band-skjermer i det blå Pavillion-teltet, men det porsjonerte sølvaktige lys«showet» fungerte effektivt. Samme karakteristikk kan man ikke gi lyden, til å begynne med låt det helt forferdelig. Og under «I Am Here» stoppet Savages, plutselig, ”Sorry”, Im tired», utstøter vokalist Jehnny Beth, mens hun småmanisk farer rundt på scenen. Og Savages virket generelt slitne, og musikalsk sett ble det en heseblesende opplevelse.

Savages strevde hardt med å få opp temperaturen, noe den gitarskjærende formen for intensiv post-punk de står for er helt avhengig av. I stedet framsto Savages som kavende og heseblesende. Men, Savages jobbbet som bare det, og godt over halveis var futten tilbake, og den intensive energien strakk seg nesten hele veien bak til det atskilte området der folk som er mer interessert i øl enn musikk befant seg.