Storkaren i Operaen – Oslo Jazzfestival

Torsdagkveld var det noe så sjeldent som en jazzopera på nynorsk i Operaen. Atter en gang viser Oslo Jazzfestival at sjangergrenser er flytende; med et orkester på seks mann og en eneste sanger, kan man like godt kalle dette for kammermusikk, et begrep som vanligvis brukes om klassisk musikk.

Tekst: Ann Kunish / Foto: Morten Hjertø

Tittelrollen synges av Magne Fremmerlid, en av våre fremstre operasolister. Storkaren søkte seg fra Sula på Norges vestkyst til New York, men lykken uteble. Stykket begynner med hans død, og vi får innblikk i livet hans og følger kisten hans hjem til bygda.

En vanlig operaforestilling krever en stor grad av utholdenhet fra solistene, selv om de har kollegaer å forholde seg til og ikke er på scenen hele tiden. I Storkaren er Fremmerlid på scenen nesten hele tiden, er eneste sangsolist, og bærer hoveddelen av fortellingen. Påkjenningen på kroppen, stemmen og evnen til å konsentrere seg kan sammenlignes mer med en solokonsert (les=idrettsprestasjon) med skuespill i tillegg. Fremmerlid leverte, og hans vakre stemme var en fryd å høre. Det kan også nevnes at det er ingen spøk å spille et messinginstrument i 90 minutter med få pauser, selv for de mest rutinerte.

The Brazz Brothers har vært aktiv i 32 år med deres unike stil og egne produksjoner. Gruppens Helge Førde skrev Storkaren, sammen med forfatter Ronnie M.A.G. Larsen. De som har fulgt TBB gjennom årene vil merke at selv om deres kjente sound og stil er der, er Storkaren likevel noe annet. De inntar en annen type akkompagnementsrolle en stor del av tiden, og med det kommer andre tekniske utfordringer. Som kammermusikkgrupper flest spiller gruppen uten dirigent/tydelig definert leder, noe som til tider kan gjøre det vanskelig å være helt presis når de svakeste innsatsene skal treffes (noe som selv de beste operaorkestrene kan slite med). Men TBB er mye mer enn en jazz eller kammermusikkgruppe. Førde kjenner brødrenes evner som skuespillere og sangere; de er ikke bare orkesteret i denne forestillingen, de er en integrert del av handlingen. De glir sømløst fra å være helt i bakgrunnen til å stå i fokus, med alle mulige varianter underveis, til stor fordel for helheten. Deres samspill med Fremmerlid er glimrende, og når han forlater scenen noen få ganger underveis, slipper gruppen seg helt løs, slik vi er vant med å se dem.

The Brazz Brothers

At en forholdsvis ny opera på nynorsk spilles under jazzfestivalen i 2013, språkåret som skal feire mangfoldet i det norske språk, og 200-års jubileumsfeiringen for språkforskeren Ivar Aasen, er et lykkelig sammentreff. At nye musikkverk er med på å ta være på det kulturelle mangfoldet språket er, er utelukkende positivt. Man lurer imidlertid på hvorfor vårt nye operabyggs flotte muligheter for teksting ikke tas i bruk i slike tilfeller. Enn så bra lydmannen var, er balanse alltid et vanskelig område, selv for en med Fremmerlids store stemme og fantastisk diksjon. Særlig i en slik forestilling, der visuelle virkemidler er få og enkle, ville det av og til vært fint å kunne titte ned på tekstmaskinen.

Men nok om det. Var du ikke til stede, eller har du kanskje ikke hørt TBB før, bør du få meg deg noen smakebiter.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog