Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 7. september 2013

The Sound – skammelig bra

The Sound var et av disse bandene som tilsynelatende liknet litt for mye på Joy Division, og derfor falt mellom to stoler og druknet altfor fort. Men hvis du hører på The Sound i dag, er det både trist og urettferdig å tenke på, for From the Lions Mouth er en skammelig bra plate.

 

from the lion's moouth

 

The Sound debuterte med plata Jeopardy i 1980, og selv om de ikke fant opp kruttet på nytt føyde de seg bra inn i rekken av andre postpunk band som regjerte på den tiden, hvor Joy Division,  Echo & The Bunnymen og The Teardrop Explodes er de mest nærliggende bandene å trekke frem.

Jeopardy er absolutt en bra plate, men etter min mening satte de standarden enda høyere med From the Lions Mouth  året etter. Lydbildet er fyldigere og mindre angstrengt enn på debuten; de har hatt mer tid til å finpusse låtene og leke seg produksjonsmessig i studio. Tekstene er fremdeles mørke og tunge, men de luller seg ikke inn i tristessen som konfrontløse hengehoder. Noe låten Winning er et godt bevis på: «I was going to drown/Then I started swimming/I was going down/then I started winning/Wining.» Om det ikke akkurat er et oppløftenede tema vokalist Adrian Borland synger om, aner man i det minste en vilje til optimisme og håp der. Låten har et intenst, repeterende synthriff, og suggerende basslinje som går ruller og går gjennom hele sangen, og det passer perfekt til Borlands  dramatiske stemme og gitarspill. Albumet er fullt av gode låter, men Winning er min absolutte favoritt.

 

the-sound-jeopardy-01

 

Selv om From the Lions Mouth fikk  gode anmeldelser i de fleste toneangivende musikkbladene, ble det dessverre ikke den salgssuksessen The Sound hadde ventet på. De ble, for det meste, ignorert. Så hva gikk egentlig galt, hvorfor fikk de ikke den oppmerksomheten de fortjente? Det var jo ingenting i veien med produktet. Det er ikke godt å si hva som slo feil, men musikkhistorien er full av eksempler på artister som ikke ble anerkjent i sin samtid, noen ganger er det tilfeldigheter, mens andre ganger er livet bare blodig urettferdig.

The Sound ga ut tre album til, All Fall Down, Heads and Hearts og Thunder Up, pluss den glimrende EP’en Shock of Daylight. Men, i 1987 var det slutt på tålmodigheten. The Sound hadde omtrent ikke tjent noen penger på 10 år og medlemmene hadde begynt å småkrangle litt. De forble, som navnet på Adrian Borlands første gruppe, The Outsiders. Resultat: gruppa satte en strek og la opp. Adrian Borland fortsatte med ulike soloprosjekter, og som produsent for bl.a. Felt. Men i 1999 ga han dessverre etter for sitt eget tungsinn og tok livet av seg, bare 41 år gammel.

 

shockmlpholland1

 

Hadde dette vært enden på visa ville det bare vært trist, men i fjor var det endelig noen som tok til fornuft og pustet litt liv i The Sound igjen! Det glimrende plateselskapet 1972 slapp både Jeopardy og From the Lions Mouth på cd og vinyl, og All fall Down i år. Selv om ikke Adrian Borland fikk oppleve dette, er det heldigvis en slags form for rettferdighet i verden.

 

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

 

 

 

 

 

 

2 Responses to The Sound – skammelig bra

  1. Erland says:

    Vel…. De holdt mye lengre enn Joy Division da.
    Men kanskje litt urettferdig sammenligning, da de ikke ble rammet av at frontmann og kreativ Primus Motor begikk selvmord.

  2. Erland says:

    Oooops! Det VAR visst et selvmord! Men lenge etter bandets heyday da, heldigvis.
    DET, var jo «bare trist», som det står i bloggen, faktisk.
    Faen også! Digga The Sound.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.