Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 29. november 2013

The Feelies – nerdenes hevn

Nerdenes hevn var en utrolig dårlig film på 80-tallet, men The Feelies var et helvetes godt band.

 

Crazy Rhythms [A&M CD]

Tekst: Stian Bjørnsson Hope

The Feelies hadde vært en betydelig del av New Yorks undergrunnsmiljø i noen år før de slapp debutplata Crazy Rhythms i 1980. Deres nervøse popmusikk og nerdete fremtoning passet godt inn i postpunk/new wave-scenen  på den tiden, godt hjulpet av Talking Heads, som nærmest hadde banet en motorvei for dem allerede. Men det måtte mer til enn sjarmerende hornbriller og V-gensere til for å nå ut til de store massene.

The Feelies hadde i tillegg insistert på å produsere selv, så integritetsfaktoren var høy og forhandlingsviljen lav. Plateselskapet Stiff Records kjente på sin side et økende behov for utvidelse av pengepungen, og begynte etter hvert å mase om en hitsingel. Dette er jo et velkjent fenomen i musikkbransjen, og ofte første spiker i kista for kreativiteten og spillegleden. The Feelies seig inn i en dvaleaktig tilstand, og lagde ikke en ny plate før seks år senere, den mer enn halvslappe The Good Earth.

 

feelies good earth

 

Crazy Rhythms er definitivt mesterverket til The Feelies. De har riktignok noen låter som tar tittelen litt for bokstavelig. «Forces at Work» og tittelsporet varer i over 6 minutter hver, og de trommer avgårde som om det var deres siste sjanse til å banke inn hva hva plata heter. Låtene er ikke dårlige, men de hadde trengt å trimmes ned. Her burde en produsent vært til stede og sagt: «Hei gutter, skal vi kutte ut et par minutter av det der eviglange rytmekjøret deres, eller?»

Ellers er det gøy å høre The Beatles’ «Everybody’s Got Something to Hide Except Me and My Monkey» i en spinnvill versjon. Det er ikke den beste sangen The Beatles har laget, men The Feelies gjør en hederlig innsats, og greier kunstsykket å lage en bedre versjon enn originalen.

Det er nærliggende å sammenligne The Feelies med Wire og Gang of FourThe Feelies er ikke fullt så aggressive og politiske, men hvis du er glad i postpunk/new wave bør dette være noe for deg. Mine favoritter er åpningssporet «The Boy With the Perpetual Nervousness», «Fa Cé-La», «Loveless Love», «Original Love», og «Moscow Nights». Her faller alt på plass; de kantete gitarene, det frenetiske tempoet og Glenn Mercers dype og mørke Lou Reed-liknende vokal.

En fantastisk plate fra et fantastisk band!

Sjekk for øvrig ut Jonathan Demmes film Something Wild. Her fremfører The Feelies David Bowies «Fame», mens Jeff Daniels tøffer seg på dansegulvet med Melanie Griffith. Kostelig!

 

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

 

Crazy Rhythms ble stemt frem som nr. 49 av de 100 beste platene fra 80-tallet av Rolling Stone i 1989. Nerdene fikk hevn til slutt.

I år, 2017, slapp The Feelies plata «In Between», den fikk 8/10 i Pitchfork.

Saken er oppdatert 26. september 2017.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.