Lars Lillo-Stenberg: Trøsten i det triste

Av: Frank Michaelsen og Victor Josefsen / Foto: Frank Michaelsen

Det er en kjølig desemberdag i Oslo. Vi haster avgårde gjennom Karl Johan, med kamera og notisbok. Ferden går mot Warners hovedkvarter. Vi har fått en sniklytt på Lars Lillo-Stenbergs kommende skive «Hjerteblod», der han har tonesatt og bearbeidet noen av Edvard Munchs skrevne tekster. Albumet slippes den 12. desember, 150 år etter Munchs fødsel.

Lillo-Stenberg kommer inn i møterommet hos Warner. Han smiler forsiktig og forvirrer oss ved å rekke frem den venstre hånden.

– Må nesten hilse med denne i dag, sier han lurt.

Alene med hjernen

Det finnes nok av mørke kriker og kroker i deLillos-katalogen. Selv de muntreste melodier kan ikle seg den svarteste tekst. Angst-tangoen «Hjernen er alene» (1989) har lenge vært tolket som en parafrase til maleriet ”Skrik”, en tolkning Lillo-Stenberg støtter:

– Budskapet i «Hjernen er alene» er nok ganske likt på budskapet i «Skrik», ja. Selv om det aldri var bevisst fra min side. Sangen skrev jeg for å imøtekomme frustrasjonen etter at moren min hadde dødd, sier Lars Lillo rolig, mens han slipper til noen sekunders stillhet.

Opphavet til sangen stammer også fra en opplevelse Lillo-Stenberg hadde på familiens sommersted. En gang på 80-tallet skal han ha hatt en slags åpenbaring som vitner om en lettere nihilistisk verdensanskuelse.

– Hele livet hadde jeg følt at svabergene rundt hytta liksom var laget for mennesker, sier Lars-Lillo, og ansiktet samles i en konsentrert mine.

– Når du blir vant til et sånt sted tror du at formasjonene er til for at vi skal stupe fra dem, sole oss på dem og ha det fint. Og så plutselig fikk jeg en opplevelse av at disse svabergene har eksistert lenge før vi kom, og skal være her lenge etter at vi forsvinner, utdyper han, og tar en liten pause, før han gestikulerer lett med armene og slår fast: – Da fikk jeg en sånn «hva er vitsen?». Sånne følelser gir tekstene til Munch også uttrykk for, sier Lillo og ser lett granskende på oss, som for å sjekke om vi skjønner tegninga.

Hjerteblod

At det var mye Munch og generell 1890-talls-angst i «Hjernen er alene», syntes også Ellen Bødtker. Hun hadde regi på det som skulle bli forestillingen ”Hjerteblod”, og som nå er blitt en cd-utgivelse. Dessuten husket hun fortsatt skolestilen Lars skrev om Munch den gangen de gikk i samme klasse.

Mange vil si at Munchs mest minneverdige malerier ble til i den perioden da han personlig hadde det verst. Det er rimelig å si at han var avhengig av en viss melankoli for å male. Har Lars vært avhengig av melankoli for å skrive?

– Jeg har hatt melankolien i meg, og den har jeg selvsagt brukt. Hele mitt temperament er jeg avhengig av for å bli inspirert. Sorg, glede og irritasjon er følelser som kan bearbeides ved å være kreativ. Riktignok fungerer det ikke alltid sånn at man lager en trist låt fordi man er trist. Man kan være melankolsk, men så går man til pianoet og spiller noe muntert. Og omvendt, forklarer Lars.

Neste Sommer

Inspirert har Lars-Lillo-Stenberg vært ofte. I år er det 20 år siden «Neste Sommer»-albumet ble utgitt, og deLillos spilte plata i sin helhet på Rockefeller nylig, noe som ga svært positive tilbakemeldinger.

Hvor var du i livet da du laget den plata?

– Eh, ja.. Lars-Lillo drar på det, før han sier: – Jeg skulle fylle en og tredve. – Og jeg var barnløs da, og hadde nettopp blitt sammen med hun som er mor til mine to eldste barn, legger han til.

Lars Lillo følte seg ganske gammel som plateartist den gangen. deLillos hadde holdt på i 8-9 år. De fleste band blir oppløst etter 2-3 plater, og deLillos skulle lage sin sjette:

– Det er rart å tenke på det nå. Vi følte nesten at vi var et band som hadde holdt på for lenge, og følte at folk hadde begynt å avskrive oss. Men så gikk det rykter på byen om at nå skjedde det noe interessant med deLillos. Og Kyrre (Fritzner, journ.anm.), som produserte på den tiden, skrøt mye av det som foregikk i studio.

Et vendepunkt

Var hiten dere fikk med «Neste Sommer» et slags vendepunkt?

– Ja, det var et uventet vendepunkt, i studioet også, konstaterer Lars Lillo.

Lars Lillo forklarer nærmere:

– Vi hadde spilt inn nesten hele plata, og Kyrre mente at alt var veldig bra, men det manglet en sang i forhold til hans visjon om hvordan plata skulle være. Kyrre var inspirert av Teenage Fanclub, og hadde sett for seg at deLillos skulle komme opp med en låt som var ”rett frem i D-dur, med halvvrengte gitarer».Den skulle være melodiøs, kul og tøff. Han mente vi kunne knekke den koden.

Lars Lillo gikk hjem og lagde en melodi, kom fram til refrenget, og sto fast, for refrenget slo over i en annen toneart. Så dro han tilbake til Kyrre neste dag, som skrev mesteparten av refrenget egenhendig.

– Så landet vi den, poengterer Lars Lillo fornøyd, og fortsetter:

– Deretter satte jeg meg i sofaen og skrev teksten, nesten på tull, på ti minutter. Vi spilte inn alt sammen på fem timer. Da skjønte vi det: «Jøss, dette her er jo en hit». Og nettopp fordi jeg ikke hadde laget refrenget selv, hørte jeg også det, for da kunne jeg lene meg tilbake og lytte på noe jeg ikke helt hadde ansvaret for.

deLillos spilte «Neste Sommer» live, men det var «Kokken Tor» som slo an. «Neste Sommer» var det ingen som skjønte noe av.

– Den låt da heller ikke bra live de første gangene, avslører Lars Lillo. – Jeg tror ikke at folk tenkte at det var en bra deLillos låt. Broren min sa: «Den kan du ikke ha med, den er helt forferdelig», småhumrer Lars.

Ikke så glad i publikum,

Føler du noen ambivalens overfor «Neste Sommer»?

– Jo, medgir Lars Lillo, lett nølende: – Og det har vært mye fokus på det. Det er mange som tror at jeg ikke liker den.

Lars Lillo utdyper:

– Det hele oppsto på en turné. Jeg opplevde at vi fikk et svært publikum pga. den sangen. Det var jo gledelig for oss, selvfølgelig, kommersielt sett. Den sangen brakte oss inn i en situasjon som vi ikke ville ha havnet i ellers. Men samtidig opplevde jeg at publikummet som strømmet til konsertene ikke var interessert i det som var kjernen i vårt uttrykk. Da var jeg snurt en periode, innrømmer Lillo-Stenberg.

– Det var noen uker der jeg ikke var så glad i publikum. Men det gikk over, føyer han til.

Avslutningsvis om hans store hit:

– Det er og blir en rar sang. Den er veldig positiv, og det tenker man kanskje er typisk for deLillos, men det er bare den sangen som er sånn. – Alle de andre har mye mørkt i seg.

Personlig fascinasjon for Munch

De siste ordene fra Lars Lillo bringer oss tilbake til Munch og den nye platen «Hjerteblod»

– Hva er det du personlig finner fascinerende ved Munchs kunstnerskap?

– Han var utrolig sensitiv overfor hva det vil si å være menneske. Han var inneforstått med at livet var en stor belastning. Hvis man selv går gjennom noe tungt, finnes alltid Munch der til å trøste oss og si; sånn er det å være menneske. Det er også noe veldig deilig og livsbejaende med bildene. Han klarer faktisk å få det til å se gøy ut å være depressiv. Det er så kommunikativt, generøst og tilgjengelig. Teknikken kan man også beundre. Man ser hva som har foregått på lerettet. Han prøver ikke å skape noen illusjon. Vi får innsikt i håndverket ved å studere maleriene.

Lillo-Stenberg blir såpass engasjert og lett til sinns av å snakke om Munch, at vi får lyst til å stille ham flere Munch-spørsmål. Det er ingen tvil om at kunstneren er en slags venn til tross for hans tidsmessige forsprang på nesten hundre år. Dessverre er tiden ute og vi skal opp på taket for å fotografere. Lillo-Stenberg runder av med å på nytt trekke frem sin egen versjon av ”Skrik”:

– Dette med at hjernen er alene.. Det er noe som tilhører oss alle. Vi har en rett til å kjenne på det.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.