Søk Meny Lukk
Lukk
no image
Av: Frank Michaelsen Anbefalinger 6. januar 2014

Topp 5 olympiske sanger

 

En vanskelig sjanger..

Tekst: Frank Michaelsen

I helgen har mange latt hatet skure over den norske OL-sangen «The Best of Us». Noen finner det hardt å svelge tekstlinjer som «And from the great unknown / We’ll be like shooting stars». Men hvor høy prosa trenger vi egentlig for å få feelingen? Vel, det varierer. Noen ganger funker det bare, og andre ganger ikke. Her er våre favoritter.

 

1. Freddie Mercury & Montserrat Caballé – Barcelona (Barcelona 1992)

OL-låta som alt annet må måles mot. Freddie Mercurys endelige utløp for operafascinasjonen kom i form av «Barcelona». Sammen med sopranen Montserrat Caballé leveres det hardtstlående maksimalisme som aldri blir klein eller klissete. Ettersom sangen var skrevet fem år før lekene i 1992 slipper vi den typiske «vi skal seire til slutt»-tematikken. Mercury døde før OL ble avholdt, noe som gav sangen enda større klangbunn. «Barcelona» oppfyller hovedkriteriet jeg stiller til en OL-låt; den skal, så godt det lar seg gjøre, etterlikne følelsene vi opplever ved store idrettsøyeblikk, uten å dra det foooor langt. Bare litt.

 

2. Sissel Kyrkjebø – Se Ilden Lyse

Et storslått hallingkast av en låt som det er umulig å si et vondt ord om. «Se Ilden Lyse» kan fortsatt gjøre den mest hardbarkede stolt og rørt.

 

3. Céline Dion – The Power of the Dream (Atlanta 1996)

Denne co-writen mellom Babyface og David Foster satte tonen for Atlanta-OL i 1996. Sangens uanstendig voldsomme patos representerte en helt vanlig arbeidsdag for Céline. Så vidt jeg husker var dette hennes glad-pompøse modus operandi hele nitti-tallet. Badet i klang, modulasjon allerede i andre vers, innslag av marsjtrommer, barnekor i tredje vers. Team Céline – dette kan dere! Ganske ålreit melodi og knallhard «følge drømmen sin»retorikk.

 

4. Christopher Cross – A Chance for Heaven (Los Angeles 1984)

«I know that winning – is what’s on your mind». Hehe. En glemt OL-skatt med en likandes 80-talls produksjon og et vinnende refreng. Den ble skrevet for å være svømmelagets pep-song. Derfor er det kanskje rart at han  synger «one more mountain to climb»? Regner med at svømmerne ikke tok det bokstavelig. Se opp for en brå og uventet modulasjon på slutten.

 

5. Muse – Survival (London 2012)

Jeg hadde også spurt Muse hvis jeg trengte en OL-låt. Dessverre er ikke denne en høydare rent melodisk da den er lett å glemme. Og hva skjer egentlig med folk når de setter seg ned for å skrive tekster som løst kan relateres til sport? Linjen «I’ll light the fuse and I’ll never lose» er knapt nok egnet til å tøffe seg med under rakettoppskytningen på nyttårsaften.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 44 andre abonnenter