Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Thor Arne Sæterholen Anbefalinger 7. februar 2014

Jennys video

Tekst: Thor Arne Sæterholen / Foto: Karl Edwin Scullin

Alle har vi våre fordommer, også av det musikalske slaget. Jeg har for eksempel alltid hatt problemer med å høre norske artister synge på engelsk. Hvorfor bytte bort morsmålet hvis det er noe man vil ha sagt, har jeg tenkt. Litt vanskelig å ta det på alvor.

I tillegg lider jeg av en velutviklet «arty-farty»-alarm. Den begynner raskt å ule ved lyden av pretensiøs og humørløs «kunstnerisk» aktivitet.

Desto mer befriende oppleves det når det dukker opp artister som tilsynelatende skulle ha blitt luket bort av disse filterne mine, men som simpelthen ikke lar seg stanse, rett og slett fordi de er for sterke. Jenny Hval er en slik artist.

For et par år siden hørte jeg henne synge i et knøttlite lokale (Sound of Mu) i Oslo, uten mikrofon, og jeg ble slått i bakken av stemmen hennes; den rå kraften fra den spinkle kroppen.

Jenny Hval er en artist full av kontraster.  Sterk, men også naken og sårbar.  Personlig, men også teatralsk. Hun er Medea og Jeanne d’Arc. Hun er Rockettothesky. Og Jenny. Hun er lyden av både fortid og fremtid; naturlig og artifisiell.

Nylig ble hun også bekreftet som en av artistene til årets by:Larm!

Så godtfolk, nå har jeg endelig lært: Fordommer er til for å utfordres. Og knuses.

Jeg digger Jenny Hval.

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 7 andre abonnenter