by:Larm 2014: Pixel på plass!
Glimtet til i P3-teltet.
Tekst / Foto: Frank Michaelsen
Noe av det beste jeg har hørt på by:Larm i år er kvartetten Pixel. Musikken synes jeg det er mest naturlig å kalle jazz, selv om Pixel stadig oftere beskrives som en sjangeroverskridende cross-over-act.
Pixel har mye å by på men doserer det ut i smakfulle mengder. Finesser og tegn på overskudd dukker opp til stadighet. For eksempel når trompetisten og saxofonisten, på et tidspunkt, lener seg frem og synger to klokkeklare strofer for å lage en tre-stemt akkord med vokalisten – sånn bare for å vise at det går an. Dette er et band det virker morsomt å spille i.
Undergrunnshiten «Call Me» bør sjekkes ut av alle som ikke har hørt den. Den har en forunderlig melodi som slynger seg opp og ned i noen heftige, kromatiske kast. Man kunne blitt lettere sjøsyk dersom bandet ikke pumpet så stødig i bakgrunnen. Ikke mange låter benytter, så og si, alle tolv tonene i ett enkelt refreng. Noe som gjør «Call Me» til «One Note Sambas» antitese.
Ellen Andrea Wangs energiske og glassklare vokal er definitivt også en styrke. Hennes register når bredt både tonalt og dynamisk – med en fin «sweet spot» helt i det øvre registret. Når det klemmes til her oppe låter det nesten som en ung Michael Jackson. Faktisk.
Låtene Pixel presenterer for oss er også veldig sterke. De musikalske temaene er interessante, melodiene balanserer uanstrengt mellom det fengende og komplekse, samtidig som de oppfinnsomme arrangementene holder på publikums interesse gjennom hele showet.
Og plutselig var det slutt. En halvtimes konsert med Pixel går så altfor fort.
Sjekk også:
Videoanbefaling: Pixel – Call Me
