Av: anderssmedstad Anmeldelser 14. mars 2014

Brotha Lynch Hungs : Hiphops Hannibal Lecter?

Grrrrrrrrrr!

Tekst: Anders Kranmo Smedstad

Jeg unngår skrekkfilmer. Dette gir meg et fortrinn i livet. Jeg kan sove alene i store knirkete hus uten å bekymre meg for zombies og spøkelser. Jeg er redd for bjørner og gauper, men ikke for mørket. Har aldri sett A Nightmare On Elm Street. Aldri sett The Ring. Shit, jeg har ikke engang sett Åndenes makt. Da vi skulle bo på et gammelt og (i følge ryktene) hjemsøkt hotell i San Francisco i fjor, så fikk kjæresten min panikk fordi hun synes stedet så ut som en replika av hotellet i The Shining. Heldigvis for meg så har jeg ikke sett den heller.

Da jeg var fjortis og jobbet i NRK P3 var det ironisk nok en del av lytterne som sendte inn brev til meg som var merket ”Horror Bee”. Mildt sagt upassende.

I’ve been examined ever since I was a seemen/they took a sonogram and seen the image of a demon – Scientific Shabazz, ”Diary Of A (Gravediggaz)

På 90-tallet var ”horrorcore” en stilretning i hiphop, ledet an av Gravediggaz (som blant annet bestod av The RZA fra Wu-Tang Clan og Prince Paul). Og blant gangstarappere (Gravediggaz faller ikke innenfor den kategorien), var det i denne perioden om å gjøre å ha de mest sjokkerende tekstene. Det ble for eksempel rappet om groteske drap på spedbarn og voldtekt av lik. Det virket viktig å definere seg selv som en lunatic og/eller en psycho. Bushwick Bill fra Geto Boys, Three 6 Mafia og spesielt Ganksta NIP ga ut låter som hørtes ut som om de var ghostwritet av djevelen. Og Bone Thugs-N-Harmony foretrakk Oujia boards fremfor skateboards.

Bloody bodies in caskets, the measures are drastic/dead babies in my house suffocated by plastic – Ganksta NIP, ”Psycho”

Tekstene var kontroversielle, og kombinerte kjærlighet for skrekkfilmer med et stort ønske om å sjokkere lytterne. Og gjerne provosere ”White America” på veien. Noen av låtene hadde også mye grotesk humor. En som åpenbart plukket opp mange triks fra denne perioden er Eminem, som fikk mye oppmerksomhet for sine fantasifulle låter om hvordan han skulle drepe sin forhenværende kone, Kim.

Ice Cube og Dr. Dres ”Natural Born Killaz”. Snoop Doggs ”Serial Killa”. Spice 1 og MC Eiths ”The Murda Show”. Det var umulig å unngå låter om gale massemordere hvis du hørte på gangstarap, men min bakgrunn som en fyr som bytter kanal når horror-filmer kommer på skjermen gjorde at jeg aldri fordypet meg i den mer skrekkfilm-orienterte delen av hiphop på 90-tallet.

Jeg husker jeg leste i et hiphop-blad om Brotha Lynch Hung, fra Sacramento, California, en rapper kjent for sine kontroversielle tekster. Det stod blant annet at en mann hadde hørt intenst på Lynch-låta ”Locc 2 Da Brain” før han utførte et trippeldrap. Skumle albumcover, titler som Rest In Piss og tekster om kannibalisme appellerte ikke så mye til meg, så jeg brukte heller avisrute-pengene mine på andre artister.

Til tross for at han ga ut et album med gruppa Street Talk Crew allerede i 1991, fikk jeg først ørene opp for Lynch Hung da han fikk kontrakt med Tech N9nes plateselskap Strange Music i 2009. Siden da har han levert en flott og blodig konsept-trilogi, bestående av Dinner And A Movie (2009), Coathanga Strangla (2011) og Mannibalector (2013). Vi snakker om massemorder-kannibal-hiphop på sitt aller beste.

La meg igjen understreke at jeg ikke er noen fan av blod og gørr, men trilogien til Brotha Lynch Hung funker selv for meg, fordi den er så utrolig godt laget. Han er en fantastisk dyktig rapper, hans flows imponerer og rimene er smarte (”torsoe” rimer på ”more so”). Strange Musics husprodusenter Seven og Rob Rebek står bak den skumle og dramatiske produksjonen, som funger perfekt som bakteppe til tekstene. De er tydelig blitt inspirert av Dr.Dre, beatsa preges av pianoklimpring, rett-frem trommer og strykere.

Atmosfæren på albumene er generelt creepy. Det er mange mellomspor på albumet, med filmaktige settinger og Hollywood-lydeffekter, der for eksempel en ekkel fyr ringer til en alenemor og spør gjentatte ganger ”did you remember to check on the kids?”. Jeg hadde aldri tørt å se filmen, men Wes Craven bør ta en prat med Lynch, eller Kevin Mann, som er hans egentlige navn.

På låta ”Meat Cleaver”, i rollen som kannibalen Mannibalector, omtaler han kjøttet til en av sine ofre på denne måten:

…the beef is lovely/reheat that shit, then I eat that shit/then repeat that shit, then repeat that shit, then repeat that shit

Veldig ekkelt. Men også veldig morsomt. En kannibal som varmer opp menneskerester i mikrobølgeovnen og repeterer det, repeterer det og repeterer det. Inne i mellom minner humoren til Lynch meg litt om den hensynsløse humoren til Roald Dahl.

I like meat, I just started eating vegetables/hit him with the AK-47, now he’s a vegetable – Brotha Lynch Hung, ”Sweeney Todd” (fra Mannibalector).

Noe av humoren og sjokktekstene minner som nevnt om Eminem, men Eminem hadde i tillegg til drapshistoriene sine alltid på glade og tøysete radiosingler (jeg referer nå til perioden da han fortsatt var relevant, før han begynte å legge tilgjorte sinte vers på Rihanna-låter). Brotha Lynch Hung, eller RipGut, som han også kaller seg, har ingen lystige radiolåter på lager.

At Lynch ser ut som han gjør synes jeg bidrar til å gjøre musikken hans ekstra skummel: han har en tannstilling fra helvete, pjuskete skjeggvekst og utstikkende kuleøyne.

På grunn av at Lynch er så teknisk dyktig er han en ”rappernes rapper”. Snoop Dogg er fan og har samarbeidet med ham flere ganger. Snoop og Tha Dogg Pound dukker opp på ”Another Killing” fra Dinner And A Movie. Yelawolf og Hopsin bidrar også på albumene, og Tech N9ne er med på flere låter, blant annet den elleville ”Taking Online Orders”.

Her i Norge vet jeg bare om tre personer som har hørt på Brotha Lynch Hungs kannibal-trilogi: Joddski fra Tungtvann, min buddy Bølla og meg selv. Men Lynch har sine disipler rundt i verden, med et samlet albumsalg på over 1,4 milloner. Hans groteske musikkvideoer har mange youtube-views. Under kan du se noen av dem, blant annet låta ”Mannibalector”, der han virkelig briljerer med flowen. La meg avslutte med Lynch sitt dyriske trademark: Grrrrrr!

Brotha Lynch Hung ”Mannibalector”