Sassybeaten går!

 Vi møter Anna Melkild og Ingrid Rennemo.

Tekst/Foto: Frank Michaelsen

De unge Asker-jentenes teft for eviggrønn pop resulterte i albumet «Snakes and Ladders» som ble sluppet i januar til brede kritiker-smil. Her viser bandet tydelig hvor de skal plasseres i poplandskapet – samtidig som de ikke går av veien for å blande inn stilistiske utsving vi normalt ikke forventer i den typiske poplåten. Avslutningen på «Good Bad Boy» er et sånt eksempel:

Her virvles lytteren inn i en tonal evighetsnedgang som etter hvert gir følelsen av å bli trukket ned i et sluk. Og det låter så tøft. – Hvordan kom dere på dette smågeniale temaet?

–          Hehe, vi synes også det der var fint. Nei, det startet med at vi prøvde oss frem i studio med et sånt «klovnetema». Det skulle bare modulere og modulere, mens det låt litt sånn spøkelsesaktig. Og så plutselig; «Åå. Det ble fint!»

Det låter jo nesten litt sånn progrocksk?

–          Det er noen som sier det også. Det er veldig fint at vi får gjøre det vi har lyst til. At ingen setter foten ned «for da kommer det ikke på radio.» Vi var også ute etter en kunstnerisk helhet på albumet, så det er flere låter som har rene intstrumental-avslutninger.

Anna og Ingrid kan ikke sies å være minimalister. Musikken er rikt fargelagt med koringer og annen instrumentering av den sorten amerikanerne ville kalt lush. Måten Anna og Ingrid synger opp mot hverandre på er ikke ulik arrangementsmetodene vi kjenner fra ABBAs musikk, uten at dette er noen stor inspirasjon for Sassybeat (jeg måtte jo spørre). Men hva er de inspirert av?

Dersom det var tre album dere kunne nevne, som har betydd mest for debut-albumet deres. Hvilke er de?

De blir stille et øyeblikk. Ingrid er den som trenger kortest tenketid.

–          Det første albumet til Fleet Foxes, sier hun.

–          Og tekstmessig er jeg veldig inspirert av After the Gold Rush av Neil Young, sier Anna

–          Også er det en låt som var en viktig referanse i studio. «My Body is A Cage» av Arcade Fire. Den trakk vi frem ganske ofte for å beskrive det lydbildet vi ønsket oss. Litt sånn svært og majestetisk. Særlig på tittelsporet «Snakes and Ladders» er det lett å høre den inspirasjonen, sier Ingrid.

Platedebuten inneholder et uvanlig stort antall sterke låter. Men for å finne gull, må man vel også finne gråstein. – Er det ofte låtideer må skrotes?

–          Ja, vi kom jo inn i studio med langt flere låter enn vi brukte, så det er mye som blir forkastet. Ikke nødvendigvis fordi vi synes det er dårlig, men fordi det ikke passer sammen med resten. For eksempel hadde vi en låt som var litt for bluesy til å komme med.

Ingrid fortsetter:

–          Men det fine er at noen ganger kan man plukke opp en låt man forkastet for lenge siden og gjøre den om til noe helt annet. Man kan endre teksten og ende opp med noe mye mer modent enn den første versjonen man skrev for flere år siden.

Som låtskriver presenterer Anna låtene sine til Ingrid på et tidlig tidspunkt. – Hvordan er det for deg Ingrid, å få høre så mange ideer over en lav sko?

–          Veldig gøy. Jeg blir imponert igjen og igjen. Anna er veldig flink. Og så er det veldig gøy når vi sammen jobber med arrangementene etterpå.

Liker du alt du får presentert?

–          Det er noen ganger jeg ikke liker en låt med en gang. Men så skjønner jeg senere hvor bra den var og ender opp med å like den bedre enn noen av de andre.  Det er disse jeg kaller «olivenlåter», sier Ingrid og lanserer med dette et uttrykk jeg ikke har hørt før men synes er fullstendig treffende.

Anna legger til:

–          Jeg vet ofte om Ingrid kommer til å like noe eller ikke. Det er en fordel å ha mange felles referanser – og vi har veldig lik smak. Samtidig som vi ofte viser ny musikk til hverandre.

For ikke lenge siden slapp Sassybeat videoen til «Turn Around». En forseggjort sak med droneopptak og annet visuelt snacks. Gjenkjennelig i videoen er stupetårnet på Hvalstrand i Asker, der jentene kommer fra. Det samme stupetårnet ser man på coveret til «Snakes and Ladders».

Er det litt som når Beatles synger om Strawberry Fields og Penny Lane, at dere ønsker å mytologisere hjemstedet litt?

–          Vi har jo vært mye på Hvalstrand da. Vi har mange gode minner derfra, så det var litt gøy å bruke noe fra hjemstedet på coveret og i videoen. Han som har malt bildet vi bruker på omslaget er faren til en vi gikk i klasse med.

Bildet viser stupetårnet okkupert av pingviner. Blant annet en som står stille ved platået for ti-metern mens han ser ned.

–          «Han tør ikke», heter bildet. Vi har lenge kjent til det, så vi spurte om vi kunne få bruke det.

Men jeg vedder på at dere allerede har planlagt neste album?

–          Hehe, ja det har vi. Vi spilte inn 25 nye demoer i høst.

Noen nye retninger?

–          Tja. Kanskje mer synther. Planen er vel å blande litt elektroniske elementer inn i det lydbildet vi allerede har. Det utvikler seg jo så mye i studio så vi vet jo aldri helt hvordan det blir. Grunnen til at det er mye synther nå er jo antageligvis bare fordi demoene er laget i Logic og der er det en del kule synther, forteller Anna med et selvransakende smil.

Med det slipper jeg de to videre til opptak med en ventende lokal-tv stasjon og tviler ikke et sekund på at det er mer pop der disse to kom fra.
Se Sassybeat i kveld (28.3) på John Dee i Oslo!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog