Ukas tips!
Jeg rakk så vidt å registrere Ty Segalls sideprosjekt Fuzz på slutten av fjoråret, men jeg fikk ikke hørt så mye på dem, så de havnet bare som bobler på årsoppsummeringen min. For noen dager siden rettet jeg imidlertid opp skaden, og skaffet meg endelig debutplata deres Fuzz, og stua mi har vært fylt med feit og tung lyd anno 1969 siden: tenk proto-metal gruppa Blue Cheer, tenk The Groundhogs, og en dose MC5, så får du et hint om hva slags landskap de befinner seg i.
Ty Segall har hentet inn sine gamle kompiser Charles Moothart og Roland Cosio fra The Epsilons, et kortlevd garage punk band som ga ut to album på midten av 2000-tallet, og som var Ty Segalls første bedrift, i en alder av bare 19 år. Det som kanskje overrasker mest med Fuzz er at Segall har kastet seg over trommene denne gang, og overlatt gitaren til Moothart.
Segall er jo et multitalent av dimensjoner, så han gjør selvfølgelig en strålende jobb på batteriet, men det er Moohart som stjeler showet. Han har uten tvil tilbrakt mange mange timer på soverommet og lært seg Tony Iommis (Black Sabbath) gitarspill note for note. Moothart bidro jo også sterkt på Slaughterhouse-plata, så jeg visste jo at han kunne spille, men her blåser han sokkene, kanskje til og med trusa av Segall sjøl. Fuzz ble ikke lansert som et nytt Ty Segall prosjekt, så det er tydelig at han var villig til å ta et skritt tilbake i stedet for å stjele rampelyset totalt nok en gang. Det har han gjort klokt i.
Men så veldig langt tilbake har han allikevel ikke trukket seg, vi snakker ikke Jack White og The Dead Weather her. Segall synger på 6 av 8 spor, og har bidratt tungt på å utvikle riffene sammen med Moothart, så det er umiskjennelig et Segall-produkt vi har med å gjøre. Når Moothart først synger på den nest siste låten Raise, merker jeg at det er en kjærkommen avveksling. Jeg er glad i stemmen till Segall, men han kan bli litt monoton i lengden, så jeg skulle faktisk ønske at de hadde delt mer på vokaljobben.
I løpet av de to første minuttene av åpningssporet Earthen Gate får vi servert et ganske sløyt og vakkert gitarspill av Moothart før det pøses på med tung og god riffing. Akkurat den dynamikken kunne de gjerne ha benyttet seg litt mer av, da ville uttrykket blitt mer variert. Men det er jo tross alt Ty Segall vi snakker om her, så hva annet kan man forvente? Fuzz lever selvfølgelig opp til navnet sitt, Moothart bruker fuzzpedalen flittig, vrenger lyden elegant etter alle kunstens regler, og Segall dæljer rutinert på trommene, mens Roland Cosio stødig pumper ut basslinjene.
The Epsilons dyrket korte sanger som sjeldent oversteg 2 minutter, men Fuzz har lagt seg mer på 5-6 minutters merket. Det er bare 8 spor på plata, og den varer ikke mer enn en drøy halvtime, så det føles aldri som om de strekker onanigleden alt for langt. Albumet rundes av med One, en instrumentallåt som varer i 6 minutter, og galopperer avgårde i et tempo hvor det føles som om gruppa har djevelens svarte hunder etter seg. Det levner ingen tvil om at trioen kan spille, og det befester for alvor at Moothart lett kan hamle opp med Segall på gitarfronten. Fuzz vet hvordan trioformatet kan funke, og de blåser Cream rett av banen.
Les også:
Deichman anbefaler: årets album 2013
Hvor mange utgivelser kommer det fra Ty Segall i 2013?
Én kommentar til “Ukas tips!”