Minutemen – en sentral gruppe i undergrunnsmiljøet i USA på 80-tallet
Minutemen var, sammen med Black Flag, Hüsker Dü, Meat Puppets og Mission of Burma, en av de mest sentrale gruppene i undergrunnsmiljøet i USA, første halvdel av 80-tallet, og en viktig aktør innen hardcore-/punk-scenen. Foruten Mission of Burma, var alle tilknyttet det toneangivende platselskapet SST Records i begynnelsen, et selskap, som på lik linje med Touch & Go og Dischord, utgjorde kjernen av uavhengige do-it-yourself-selskaper. Mens kollegaene stort sett dyrket hardcore-stilen, skiftet Minutemen hyppig mellom punk, frijazz, funk, folk og rock. Det som imidlertid alltid lå i bunn var deres politiske liberale syn, og de sparket villig vekk til Ronald Reagans konservative høyreside. (Jeg anbefaler den glimrende boken Our Band Could be Your Life av Michael Azerrad for mer info om epoken, en tittel han for øvrig har lånt fra Minutmen-låten History Lesson – part II.)
Minutemen ble dannet i 1980, California, og besto av D. Boon, Mike Watt og George Hurley: En trio som først kom på plass etter at Watt og Boon hadde lekt seg som duo i tenårene på 70-tallet. De var sterkt påvirket av Wire, Gang of Four, The Pop Group og Captain Beefheart, men kunne også spille coverversjoner av klassiske rockegrupper som Creedence Clearwater Revival og Blue Öyster Cult, samt Roky Erickson. Det har ofte blitt sagt at de tok navnet Minutemen fordi sangene var så korte, men ifølge Mike Watt er dette feil. Navnet stammer snarere fra den amerikanske Minutemen-millitiaen fra kolonitiden – i tillegg ville de gjøre narr av en reaksjonær høyreving-gruppe på 60-tallet med samme navn. Watts forklaring høres kanskje mer politisk korrekt ut, men det er uansett ingen tvil om Minutemen stort sett lagde korte sanger, veldig korte sanger.
Double Nickels on the Dime (1984) regnes ofte som mesterverket, opprinnelig en dobbelt-LP med 44 sanger, som klokker inn på nærmer 80 minutter; et overskuddsfenomen av dimensjoner. Men det var også et motsvar til Hüsker Düs doble Zen Arcade, som ble spilt inn 1 måned tidligere. «It wasn’t really a competition even. When I wrote ‘Take that Hüskers!» in the album’s liner notes, it was acknowledging that they gave us the idea to make a double album», skal Watt ha uttalt senere. Kanskje det, men «Take that Hüskers!» taler for seg selv.
3-Way Tie (For Last) (1985) åpner med The Price of Paradise, og setter umiddelbart tonen. D. Boon raser, og viser fingeren til USAs krigføring i Vietnamkrigen: «We were told and proudly believed/They would fight to keep us free/Here in America the price is cheap/Young men die for what?» Minutmen la, som sagt, aldri skjul på hvor de sto politisk sett, og de viser tydelig at de mener krigføringen er moralsk forkastelig, og indignasjon over USAs invasjonslyst, spesielt i The Big Stick, om invasjonen av Guatamala, og Political Nightmare, hvor strofen Someone’s doing something/Confusion/Another invasion?/Sympathize with who?» sarkastisk summerer opp USAs hissige utenrikspolitikk. Strålende låter alle sammen, og gode eksempler på at Minutemen mente alvor.
Coverversjonene av Creedences Have You Ever Seen the Rain? og Roky Ericksons Bermuda er ikke utprega mesterverk, og No One tar opp funktråden jeg ikke liker så godt, men ellers er det er ingen dårlige sanger på albumet. The Price of Paradise, Courage og Stories er mine absolutte favoritter, men det er også kjekt å høre The Urinals‘ Ack Ack Ack i et forrykende tempo på 27 sekunder, noe som viser at de ikke har glemt gamle kunstner. Ellers gjør de fete versjoner av Meat Puppets‘ Lost og Blue Öyster Cults‘The Red and the Black.
Double Nickels on the Dime er et veldig fascinerende stykke arbeid, men det er også et veldig ujevnt album. Jeg blir litt småsprø av det evinnelige funkbass-kjøret til Watt, og jeg tar meg i å savne en skikkelig låt etter hvert. 3-Way Tie (For Last) er et mye mer helstøpt album, her har de moderert seg betraktelig, og laget en del sanger som følger vanlig låtstruktur. De varer til og med lengre enn 2 minutter! Det er muligens ikke så mye igjen av hardcore-/punk-taktene de oppviste på debutalbumet The Punch Line fire år tidligere, men 3-Way viste starten på noe nytt. Det kan godt være at Minutemen hadde begynt å lukte på fristelsen til å gå over til et større plateselskap, og ville vise hva de virkelig var gode for. Deres kollegaer og rivaler Hüsker Dü gikk som kjent over til Warner Bros året etter, og satte dermed en ny standard i indiemiljøet (eller et punktum om du vil). Det er ikke godt å si, Minutemen spiller uansett mye bedre, synger mye bedre og låtmaterialet er sterkere enn noensinne. De hadde utviklet seg i rasende fart, og hadde det ikke vært for at D. Boon døde i en bilulykke på slutten av året, hadde garantert 3-Way tatt dem et kvantesprang videre på suksess-stigen. I 2015 er det 30 år siden 3-Way Tie (For Last) kom ut, det er på høy tid at Minutemen får en renessanse!
Sjekk ellers ut den glimrende filmen: «We Jam Econo: The Story of the Minutemen»
Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog
