Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Hedda Rosenberg Anmeldelser 29. juni 2014

Stemningsrapport fra Gut Feelings!

Piñataen ble revet ned på første forsøk, Iberia (se) måtte avlyse sin konsert og kraftig sommerregn gjorde at deler av festivalen måtte flyttes inn på Revolver. Men det ble til slutt fyr på grillen og gode konsertøyeblikk første dag på Gut Feelings.

Pinata

Birger, Ivar, Nils, Gunnar og Olga

Det er en slik sommerettermiddag når himmelen åpner seg. Regnet flommer inn overalt, til og med inn på Hovedbiblioteket. Kanskje på grunn av striregnet er det ikke mange som har tatt seg turen til bingo på Revolver. Likevel er stemningen god, bingoen ledes av Pink Surprise, bingoverten med rosa tights og rosa cowboyhatt som eneste bekledning. De heldige som får rope ut «Bingo» vinner baconcrisp, grillkrydder og en E-Type cd.

Det rasler fra bingorullemaskinen. Bingoverten Pink Surprise roper: Ivar 46!

Inne på Revolver har noen gjort seg flid. Det er én av de tingene som gjør at Gut Feelings skiller seg ut, den «gjør det sjæl»-holdningen som blir tydelig når man er på festivalen. De lager metervis med papirremser og henger de i taket, det er pynta med telys i malte syltetøyglass, man kan sende postkort til en venn fra festivalen og festivalarmbåndene er heklede. Den rosa, gule og grønne papirpynten står i noe kontrast til Revolver sitt ellers mørke og enkle interiør med de obligatoriske band- og festivalklistremerkene på de svarte veggene.

Rågod åpningskonsert

Building Instrument er det første bandet ut på scenen. Ikke mange publikummere har tatt seg turen helt ennå, men de som er der nikker i takt med musikken fra første stund. Bandet virker utrolig fokuserte på jobben de skal gjøre, kun helt mot slutten forteller vokalisten hva alle i bandet heter og at de sammen er Building Instrument. De forteller senere at det er Øyvind Hegg Lunde på trommer som pleier å stå for pratinga, men at han ikke hadde mikrofon.

Siste sang er en coverlåt og bandet oppfordrer publikum til å gjette. I motsetning til bingoen tidligere på kvelden, er det ingen som roper ut når de skjønner at det er Kate Bush sin «Wuthering Heights». Kanskje oversettelsen fra engelsk til moldenser gjorde gjettingen vanskelig.

– Det er ganske dvelende musikk. Vi tørr å stå litt lenger stille enn mange andre, det kan kanskje virke provoserende. Vi er ikke brå, men vi tørr å være meditative. Noen liker det, andre liker det ikke – Building Instrument

Etter å ha hørt det jeg syntes var en råfin konsert snakker jeg litt med Building Instrument. Overraskende nok er de ikke like fornøyde.

– Vi er alltid veldig kritiske etter en jobb, forklarer vokalist Mari Kvien Brunvoll.

– Vi improviserer alltid mye og mange av de delene gikk bra nå i kveld og de var gøy å spille. Men det var noe som ikke gikk så bra, det er jo risken ved å improvisere. Det er kjempekult når det først er bra, sier Øyvind.

Emma Dajska

Foto: Nora Brønseth

– Hvordan var det å få åpne festivalen?

– Vår musikk er jo ikke sånn partymusikk, så det er greit å være først, sier Mari.

– Da vi gikk på scenen var det mye bråk, og jeg lurte litt på hvordan dette kom til å gå, men de roet seg fint ned. Jeg synes bare det er viktig at publikum kommer med et åpent sinn, i stedet for å være kritiske, sier Øyvind.

– Jeg synes det er vanskelig å sette fingeren på hva jeg vil publikum skal føle. Men bare at de føler noe, det er kanskje en nesten ordløs opplevelse, sier Mari.

– Hva hvis publikum blir sinte og ikke liker det de hører? Jeg skjønner at jeg har sagt noe litt dumt og legger raskt til at jeg ikke så noen sinte publikummere.

– Det er ganske dvelende musikk. Vi tørr å stå litt lenger stille enn mange andre, det kan kanskje virke provoserende. Vi er ikke brå, men vi tørr å være meditative. Noen liker det, andre liker det ikke, sier Åsmund Weltzien.

Tekster som smaker bra i munnen

Mari skriver tekstene og synger de på moldenser.

– Det er viktig at orda smaker bra i munnen og er med å skape fine fraser. Orda må klinge fint, men samtidig må jeg kunne stå helt for det de sier. Jeg skriver nok gjerne tekster som er ganske åpne i tematikken, men jeg merker at det som går igjen er en slags vilje til å beskrive tvetydige følelser. Jeg synes livet er spennende og utfordrende på det viset. Kjenslene kan på et vis leve side ved side. Sjelden er det er en eneste ren følelse i kroppen.2013-10-16 BI vegg 4 (1)

Bandet har spilt sammen i 6 år, men først nå i mars kom debutplata. Øyvind tar seg tid til å forklare.

– Ingen av oss er noe særlig opptatt av å bli kjente. Vi holder på med dette fordi vi er interesserte i musikk. Grunnen til at vi ikke har hatt noe hast er at vi har forsøkt å kjenne etter om ting føles bra. Vi spilte inn en del for 2 år siden, men da var vi ikke fornøyde. Så har vi utvikla oss, vi har skrevet nye låter og jobbet mer sammen. Så da vi hørte på det vi hadde spilt inn, innså vi at det materialet ikke lenger representerte oss. Da måtte vi prøve oss frem med nye ideer, arrangere om og så videre. Så da tok det lang tid for at alle tre skulle bli fornøyde.

– Men hvis dere lager plate igjen, har dere lært noe som gjør at det vil ta kortere tid?

– Ja, svarer Åsmund med en gang.

– Vi har funnet en sound nå og skjønt at vi liker å spille inn på litt andre typer steder. Et vanlig studio er nok ikke greia vår, men heller oppsøke alternative steder med god klang. Det er en del improvisasjon på plata, live er det mye.

– Det er viktig for oss å ikke falle inn i et mønster i måten vi fremfører musikken. Vi vil gjøre noe nytt, slik at publikum også kan være med på den utforskningen, sier Åsmund.

Imens vi prater tester Rumble in Rhodos stemmebåndene og diskuterer setlista. Etter praten med Building Instrument, får jeg akkurat med meg litt av Rumble in Rhodos. På den trange scenen på Revolver står de seks medlemmene ganske tett. Gitaristen forsøker å ta en spøk om dagens dårlige vær, men det er ikke mange i publikum som tar den.

Rumble in rhodos

Foto: Nora Brønseth

Gut Feelings har markedsført seg med at de skal presentere nye, talentfulle artister og de gode, etablerte livebanda. Rumble in Rhodos er med i kategori nummer to, det er mange som har tatt turen for å se bandet.

Tre ironiske tøser

Kvelden avsluttes av Tre Små Tøser, Razika sitt klubbalibi. Det er musikk hvor hiphop og elektronika blandes sammen med 90-talls-referanser. De tre jentene har capsen på snei og danser nesten likt. Det er flaut og gøy samtidig. Ironien er tydelig over hele linja, samtidig som de tre bandmedlemmene noen ganger ser litt flaue ut likevel, som når de sier «denne sangen skrev vi da vi var 18 år gamle…». Kaja Gunnufsen blir med de tre tøsene på noen sanger og hun ser jammen litt flau ut, hun også.

for du er så fin, for du er så fin, du er så fin, kanskje du blir min …  for du vet vi to, kan finne en ro sammen – Tre små tøser

Tre små tøser

Foto: Nora Brønseth

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.