Søk Meny Lukk
Lukk
no image
Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 30. juli 2014

Hvor ble det av damene?

Uavhengig av siste måneds diskusjon i pressen om kvinner i musikkbransjen tok jeg en titt på platesamlingen min her en dag, og det slo meg hvor utrolig få kvinnelige artister jeg hadde. Det var ikke en sånn wow-ut-av-kroppen-oppdagelse, jeg er fullstendig klar over hva slag musikk jeg hører på til daglig, og jeg vet at den er mer enn topptung i favør av mitt eget kjønn. Men det fikk meg til å tenke på hvorfor det var sånn, hvorfor har jeg så få plater av det motsatte kjønn?

 

abba

 

Mitt aller første musikalske minne er ABBA, de surret og gikk på spilleren hjemme i Stavanger rett som det var på slutten av 70-tallet,  jeg var vel en 5-6 år gammel. Så husker jeg Baccara, og Boney M. Jeg lyver litt hvis jeg sier at dette er rene musikalske minner: Dancing Queen, Yes Sir I Can Boogie og Daddy Cool var riktignok fengende låter, men det dreide seg også om at jeg var dypt fascinert av alle de vakre damene på plateomslagene.

 

Baccara-cover

 

Jeg skal ikke skryte på meg en bråmoden og tidlig seksuell oppvåkning, men jeg mener bestemt å huske at jeg vekslet mellom å være forelsket i Anni-Frid og Agnetha fra ABBA. Jeg kunne sitte i timesvis å studere bilder av dem og drømme meg bort. Og det var helt klart noe magisk og trollbindene med disse damene i Boney M. Hva de gjorde på gulvet med alle disse kjettingene forsto jeg ingenting av, men mystisk og eksotisk var det.

 

boney m

 

Men hva jeg skjedde så? Jeg husker ikke nøyaktig datoen og hvorfor, men sent på 70-tallet, eller tidlig på 80-tallet, ble jeg totalt oppslukt av KISS. En gruppe som mer enn noen andre behandlet kvinner som sexobjekt og bruksgjenstander invaderte hjemmet mitt, og fikk meg til å fortapte meg i sex drugs & rock ‘n’ roll. Ikke bokstavelig talt selvfølgelig, jeg var bare en pjokk på 8 år, men ballerock og riffing tok meg med storm, og ble plutselig det viktigste i hele verden.

KISS fikk raskt følge av AC/DC, Iron Maiden, Judas Priest, Motörhead, og på et gitt tidspunkt hadde jeg glemt alt om fagre damer og glatt popmusikk. Nå var det heavy metal som gjaldt, og i en årrekke sang jeg med for full hals på Hells Bells, The Number of the Beast, Hellbent for Leather og Iron Fist. Jeg fikk meg aldri dongrijakke med frynser, nagler og emblem på ryggen. Men jeg tagg meg til en lyseblå genser med KISS Destroyer trykket på, kanskje ikke fullt så tøft, men nok til å at jeg fikk være med i gjengen.

 

Kiss_Destroyer1

 

I 1981 ga KISS ut det forferdelige albumet Music form «The Elder», til stor skuffelse, husker jeg. En rockeopera, hva var dette for noe møl? Tegnene hadde vist seg på daffe Unmasked året før, men nå var noe alvorlig feil, KISS hadde tydeligvis begynt å miste grepet. I løpet av kort tid sluttet mine favoritter Peter Criss og Ace Frehley, og i 1983 fjernet KISS sminken. Mine gamle helter sto for fall, all magi var med ett borte. Jeg nærmet meg dessuten 12 år og var generelt sett bli litt lei av heavy metal. Jeg begynte så smått å orientere meg i en annen retning, og skjønte at det fantes andre ting i verden enn langt bleka hår og svarte lærbukser

 

rio

 

ABBA, Knutsen & Ludvigsen, Geir Børresen & Smurfene, KISS og AC/DC ga meg gleden av å høre på musikk tidlig i barndommen. I 1984 eksploderte imidlertid popverden, spesielt i England, og en helt nye verden åpenbarte seg. Duran Duran, Frankie Goes to Hollywood, Depeche Mode, U2, Ultravox, Cindy Lauper, Billy Idol, Bananarama, Tears for Fears, Madonna, Eurythmics, Laura Branigan, The Cars, Howard Jones, Nena, Nik Kershaw, The Bluebells, Pat Benatar, Rick Springfield, Kim Wilde, Wham, Tracy Ullman og The Thompson Twins, var inne på den britiske topp 100-listen det året, og jeg digget dem alle sammen, spesielt de tre første. 1984 var et festår hva popmusikk angikk.

Jeg fikk samtidig tilgang til Sky Channel, hvor VJ’ene Pat Sharp og Gary Davies konstant presenterte nye musikkvideoer, vi bare kunne drømme om ble vist på NRK. Akkurat det er jeg ikke i tvil om hadde enormt mye å si, en ting var å høre favorittene på en halvgrei kassettspiller, men å se dem i mer eller mindre arty-farty videoer i tillegg, var magisk.

 

the_smiths_the_queen_is_dead_1986_retail_cd-front

 

Høsten 1985 slapp The Smiths singelen The Boy with the Thorn in His Side, og LP’en The Queen Is Dead sommeren etter. Jeg var blitt en hormonfylt tenåring, og følte at Morrissey snakket mitt språk. Tekstene var morsomme, sarkastiske og full av mislykka kjærlighet; I want the one I can’t have/And it’s driving me mad/It’s all over, all over, all over my face, var noe enhver 14-åring kunne kjenne seg igjen i. Jeg hadde funnet en ny stor nye favoritt, og med dem en helt ny og annerledes verden, indieverden, eller independent music, som det heter på godt norsk. Mitt musikalske landskap forandret seg for alltid:

The Smiths, R.E.M, The Cure, The Jesus and Mary Chain, The Clash, XTC, Siouxsie and the Banshees, The Cult, Kate Bush, Wall of Voodoo, Sex Pistols, Cocteau Twins, New Model Army, Imperiet, Hüsker Dü, 10 000 Maniacs, This Mortal Coil, Echo & The Bunnymen, Marc Almond, The Replacements, David Sylvian, Suzanne Vega, og her hjemme på berget; Raga Rockers, Jokke & Valentinerne og deLillos.

 

siouxsie

 

 

Litt av en liste, ikke sant? De aller fleste artistene jeg hørte på i 1986-87 kom fra indiemiljøet, og viste seg å bli definerende for hva slags musikksmak jeg har den dag i dag. Ti i skuddet med Vidar Lønn-Arnesen var for lengst blitt passé, nå var det Radio Luxembourg og Radio 1 som ble de viktigste kildene til å oppdage ny musikk. Jeg begynte også å lese NME og Puls regelmessig, og fikk dermed stadig påfyll av anmeldelser og fyldige intervjuer. Det å høre og lese om musikk, var blitt en like naturlig del av livet som å sove og spise.

Jeg brukte alle lommepengene mine på Toots, en fantastisk platebutikk i Stavanger som parallellimporterte plater fra USA og Canada, de fikk inn plater lenge før andre butikker fikk se snurten av dem. Sjappa ble drevet av Erik Eriksson, selveste DJ Friendly fra P3, den gang en pønker med hanekam og sløy attitude. Jeg fikk mast meg til å jobbe der i arbeidsuka, og var stolt som en hane. Han var bare 5 år eldre enn meg, men han hadde alle de rette referansene, og jeg så veldig opp til han.

 

psychocandy

 

Men, skal han ikke komme til poenget snart tenker du, hva var det med disse damene da? Jo, ok, jeg skal ikke ta for meg hvert eneste år og fortelle om de hundrevis av gruppene jeg ble interessert i frem til i dag, det blir fort vanvittig kjedelig. Utgangspunktet mitt var at jeg lurte på hvorfor jeg har så få kvinnelige artister i samlingen min, jeg ville først bare vise hvem og hva som har formet den musikksmaken jeg har pr. i dag, hvor jeg kom fra, om du vil.

 

rem

 

Blant de 1500- 1600 platene jeg har, kan jeg tenke meg at kvinnelige artister/grupper med kvinnelig frontfigurer utgjør ca. 7%. Det er ikke særlig mange, det er faktisk sjokkerende lite. Det er flere grunner til dette, men jeg tror i første omgang at det handler om at pop/rock-musikk fra starten av var et mannsdominerende område, fra Elvis Presley vrikket på hoftene og The Beatles ble overdøvet av skrikende unge jenter på Shea Stadium, til i dag hvor Justin Bieber knuste tusenvis av hjerter på Telenor Arena. For la oss være ærlige, menn har siden tidenes morgen prøvd å briske seg for damene, og det å være musiker viste seg å være den perfekte metoden for mange. Til og med ikke fullt så attraktive Bill Wyman fra The Rolling Stones dro tusenvis av damer, noe han neppe hadde fått til som revisor hos PWC. Jeg sier ikke at menn blir musikere for å få damer; kreativitet, spilleglede og formidlingstrang betyr nok mer, men i tillegg til berømmelse er det er sikkert en hyggelig bonus.

 

The-Rolling-Stones-Between-the-Buttons

 

En annen ting er sjanger. Jeg er enkelt sagt veldig glad i rock, punk, post-punk, new wave, gitardrevet popmusikk og frijazz, men ikke fullt så glad i electronica, visesang, folkemusikk, soul, r&b, hip hop, country, blues, singer/songwritere, eller typisk VG-liste musikk. Det finnes helt klart unntak, men en god del kvinnelige artister operer innenfor én av disse sjangrene, så det vil i praksis si at jeg for eksempel ikke hører noe særlig på dyktige og kritikerroste artister som Martha WainwrightLaura Marling, Emmylou Harris, Julia Holter, Anna Cavli, Aretha Franklin, Joanna NewsomDolly Parton, Nancy Griffith, Kacey Musgraves, Laura MvulaMary J. Blige, M.I.A., Loreena McKennitt, Joni MitchellJoan Baez, Jenny Hval, Kari Bremnes, Ane Brun, Beyoncé, Lauryn Hill og Kathleen Edwards.

 

horses

 

Jeg liker derimot godt PJ Harvey, Patti Smith, Perfect Pussy, The Knife, Monica Heldal, Cat Power, Blondie, Säkert, Amy Winehouse, Young Marble Giants, The Pretenders, Blondie, Björk, Susanne Sundfør, Kate Bush, Sissy Wish, Harrys Gym, Siouxie & The Banshees, First Aid Kit, Ida Jenshus, Lana Del Rey, Tori Amos, 10 000 Maniacs, Nina Simone, Savages, Hedvig Mollestad Trio, Throwing Muses, The Breeders, Highasakite, Neko Case, The CardigansLushSharon Van Etten, for å nevne noen.

Alt dette går på personlig smak og er vanskelig å diskutere. For noen er Bob Dylan det største geniet som finnes, mens andre synes han er oppskrytt og kjedelig. Ingen har rett, ingen har feil. Men sjangertype er uansett en viktig faktor for hvilke artister jeg hører på, og en del kvinner faller tydeligvis utenfor av den grunn.

 

PJ Harvey - To Bring You My Love - Front

 

En annen ting er at det rett og slett er overvekt av mannlige artister som blir gitt ut. Om det skyldes at kvinner ikke slipper til på markedet, eller at det ikke satses nok på kvinner av plateselskapene, vet jeg ikke så mye om. Jeg er usikker på om kvotering er rette veien å gå, men jeg er redd for at det ikke satses like mye på kvinner som menn av en eller annen grunn. Det er for det meste menn som jobber i plateselskap, management, booking, som produsenter, teknikere, ja, det er omtrent menn over hjele fjøla, dessverre. Det er ikke tvil om at det ligger noe der (jfr. diskusjonen i pressen den siste måneden).

 

savages

 

Til slutt må jeg selvfølgelig innrømme at jeg må ta ansvar selv, kanskje er jeg ikke er så flink til å utforske, kanskje har jeg ikke fulgt godt nok med, kanskje er jeg fordomsfull og tenker at kvinner ikke er like bra som menn innenfor de type sjangrene jeg liker. Eller kanskje jeg rett og slett tar feil. Det er godt mulig. Jeg har uansett en jobb å gjøre hvis jeg skal få opp antall kvinnelige artister i samlingen min. Og det gleder jeg meg til!

 

Du kan låne artister nevnt i saken her

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 24 andre abonnenter