Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Frank Michaelsen Anmeldelser 7. august 2014

Øya 2014: På Wilsons vinger

Wilson1

 Solbleket referanserock

 Tekst / Foto: Frank Michaelsen

Jonathan Wilson ser ut som en bortkommen ørkenvandrer der han entrer scenen i en utvasket singlet. Med skarpe toner fra en slitt Telecaster tar han oss med på en erkeamerikansk tur.

Stemmen hans, viskende og forsiktig, sjarmerer til å begynne med, men avslører sine begrensninger etter hvert. Man blir ganske enkelt litt lei av at han aldri girer opp. I albumformat fungerer lavmeltheten godt. I live-settingen blir det opphavet til noe uforløst.

«Desert Raven» er låten flest publikummere later til å kjenne. Dens nydelige to-stemte gitar-riff  ljomer pent over Tøyen. En annen favoritt er «Dear Friend» fra fjorårets album «Fanfare». Man trenger strengt tatt flere sangere i bandet for å yte denne full rettferdighet, men vi som har hørt den før fyller ut de manglende tonene i hodet.

Wilson2

Midtveis kommer følelsen av at Wilson har dratt frem alle triksene han har. Særlig lei blir jeg av den velkjente to-akkords progresjonen til Pink Floyd – som vi får vi høre flere ganger over lengre perioder når bandet jammer.

Wilson nikker, bukker og vinker til amerikansk 70-talls-rock hele tiden. Vel og bra men låtmaterialet skulle jevnt over vært sterkere og vokalen mer gutsy.  For i seg selv er det ingenting galt med bra referanserytteri.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 74 andre abonnenter