Øya 2014: Future for fansen
Tekst: Anders Kranmo Smedstad AKA Oral Bee Foto: Mohammad Ataey
Første gang jeg hørte Future (singlen ”Tony Montana”) var jeg usikker på hva jeg syntes. Makan til ukontrollert auto-tune-vræling hadde jeg ikke vært borte i. Han hørtes som en skittenutgave av T-Pain.
Men motsetning til T-Pain har Future kombinert både beinharde bangers (”Same Damn Time”, ”Bugatti”) og superfengende pop-melodier (”Turn On The Lights”, ”Side Effects”). Debutalbumet Pluto var overbevisende, med suveren produksjon og dyktige gjester. Årets etterlengtede oppfølger Honest, føltes ikke like revolusjonerende, men er et solid album med mange flotte spor.
Jeg fikk en smakebit av Future live i Los Angeles i fjor, da Snoop Dogg plutselig dro ham ut på scenen under sitt show i Staples Center. Først fremførte Future ”At The Same Damn Time”, og så kom Ace Hood ut, og sammen tok de hiten ”Bugatti”. Da mistet publikum forstanden!
Jeg kom derfor til Øya med både forventninger og spørsmålstegn til Future-konserten. Ville han synge og rappe oppå vokalen som ligger på studioversjonene, slik mange rappere gjør for tida? Ville han bruke auto-tune live? Hadde Øya-publikummet fått med seg nok av Atlanta-guttens uimotståelige hits til at de ville la seg bli revet med?
Showet begynner med at hans energiske DJ – DJ Esco – ber alle i sirkusteltet om å putte én finger i været, så kommer Future ut og gjør mikstape-favoritten ”The Chosen One”. Beaten boomer, men man hører mest bass og trommer. Låta har tyvlånt et meloditema fra ABBAs ”Lay All Your Love On Me”, men strykerne som spiller den melodien hører man nesten ikke. Mikrofonen til Future ligger litt for lavt i miksen, mens DJ-en sin vokal ligger vesentlig høyere. Dette gjør at ting høres litt rotete og uproft ut, men Future hopper opp og ned og fansen gjør det samme. Og det høres ut som om han både rapper live og har lagt igjen autotune’n hjemme i Atlanta.
Neste låt ut er ”Karate Chop”. Mange rappere har kopiert Futures originale stakkato-flow på denne låta. Folk er med, men rapper ikke akkurat tekstene ord for ord og jeg ser en del usikre fjes da det forventes at publikum skal kunne teksten på ”Racks”, en låt som var en hit i USA, men som ikke akkurat har vært a-listet på P3. DJ Eskimo, som virker å være veldig fascinert over at de befinner seg i Skandinavia, roper stadig at ”this is the livest crowd ever!” Han overdriver litt, men hvem kan hate en slik en gladgutt? Begge kara på scenen er rett og slett i strålende og smittende humør.
Future går gjennom flere smashes fra sin fremragende katalog, harde ”Tony Montana”, sære ”U.O.E.N.O”, myke ”Honest” og hypnotiske ”T-Shirt”. Lyden fortsetter å være middels, men det er mange hender i været som pumper de til basstunge låtene. Dette funker bra for fans som kjenner musikken fra før av, men det spørs om Future får mange nye tilhengere denne kvelden.
Energinivået i teltet øker da han drar refrenget på suverene ”Bugatti”. Han følger opp med sine Lil Wayne-samarbeid ”Tapout” og ”Love Me”. De blir fremført på følgende vis: DJ-en spiller låtene med hele vers fra Lil Wayne mens Future står og hopper. Future er en mye brukt gjesteartist, og jeg skjønner at han vil spille låter som er blitt hits på grunn av hans catchy refrenger, men det blir allikevel litt rart å stå og høre på flere Lil Wayne-vers på boks på en Future-konsert.
Da han spiller en av sine mest magiske slagere, den melodiske ”Turn On The Lights”, så slår det meg at det ikke er slått på stortromma når det gjelder lys og effekter. Låtene kunne kledd mer spennende bruk av lyssetting og de hardeste bangerne budde definitivt hatt noe pyro. Det blir rett og slett et litt vel forutsigbart og repetetivt, og den dårlige lyden gjør det litt vanskelig å skille låtene fra hverandre.
Uansett: Som fan var jeg fornøyd, selv om godlyden og sceneshowet manglet. Når det kommer på plass vil Future i fremtiden bli en liveartist for et bredt publikum.
Du kan låne musikk av utøverne som er nevnt i anmeldelsen.
