Søk Meny Lukk
Lukk
Angel Olsen
Av: Katrine Judit Urke Anbefalinger 10. august 2014

Øya 2014: Angel Olsen – Bortgjemt gudinne av kjærlighetslåter

Angel Olsen

Angel Olsens kjærlighetstekster treffer så hardt at det gjør vondt, så jeg forventa en sterk opplevelse på Amfiet på lørdag. Vokalprestasjonene skulle vise seg å være upåklagelige, men artisten gjemte seg for mye.

Tekst: Katrine Judit Urke
Foto: Johannes Andersen

Angel Olsen fra Missouri spiller folk med innslag av country og grunge, og bandet som møter opp på Øya på lørdag ser i sine T-skjorter og jeans nettopp ut som et ekte grungeband. Olsen starter med «Drunk and with dreams» fra 2012-albumet Half way home. Jeg venter hele tiden på at hun skal innse at det ikke er så mye sol på Tøyen at hun behøver de mørke solbrillene hun har tatt på seg, men jeg mistenker etter hvert at det ikke bare er deler av publikum som har en tøff dagen derpå.

Angel Olsen @ Øyafestivalen 2014

Daff high five til daft publikum
Neste låt ut er den herlige countrygrunge-hiten «Hi-Five» fra Olsens ferskeste album Burn you fire for no witness. Nå får vi et smil og et «hei». Det kommer fram av Olsens småprat at hun er svært bevisst på settingen; selv om hun spiller på festivalens største scene er dette en tidlig konsert på Øyas siste dag. Det blir dog litt for mye av det gode med all denne selvironien når hun i tillegg virker litt daff og uinteressert.

Vokalprestasjonen er det derimot ingenting å utsette på. Olsen varierer uanstrengt mellom klynkende, 70-tallsrocka og klokkeklar stemmebruk. Etter «Free», en fin låt i samme gate som de andre i settet fra Half way home, kommer den vanvittig fete «Stars», en av de beste fra Burn your fire for no witness, og nå ser jeg at det begynner å skje noe i det hittil stillestående publikumet.

For meg er Angel Olsen blant det aller mest interessante på Øya-plakaten i år, men dette ser ikke ut til å være den gjengse oppfatning. Halvannen time tidligere var det Stein Torleif Bjella som sto på Amfiet, og mengden som samla seg for å høre den folkekjære ålingen var større enn Olsens mer glisne, pratsomme publikum.

Ballader og selvhjelpslitteratur
Videre følger «Acrobat», «Lights out» og «Tiniest seed». Det er vakkert, men litt stemningsdrepende med tre så rolige låter etter hverandre. «Lights out» får med tekstlinjer som «no one’s gonna take it for you, darling it’s true» dessuten bibliotekaren i meg til å tenke på selvhjelpsbøker, et preg som ikke kler artistens ellers bittersøte kjærlighetstekster og svarte humor.

Neste låt ut, «High & wild», får en nedstrippa start og bygges deretter opp på mesterlig vis. Olsen følger opp med «It may as well» og forteller deretter at de har dårlig tid før det avsluttes med den såre rockelåta «Sweet dreams».

Men vokalen er jo perfekt
Om det er på grunn av tidsnød Olsen aldri spiller den grunga hiten «Forgiven/forgotten» som jeg så for meg ville bli konsertens høydepunkt, vites ikke. Den beksvarte og smellvakre balladen «White fire», som inneholder tittelen på Burn your fire for no witness, er også et savn.

Angel Olsens solbriller blir værende i ansiktet hennes, det samme gjelder uttrykket som viser at hun kanskje ikke har så veldig lyst til å spille for oss. Men dama synger jo helt perfekt, bandet er kult å se på, det er lørdag og det er festival, så jeg skal ikke klage.

Angel Olsen

Angel Olsen

Angel Olsen @ Øyafestivalen 2014

Angel Olsen bassist

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 7 andre abonnenter