Søk Meny Lukk
Lukk
Darkside
Av: Katrine Judit Urke Anmeldelser 12. august 2014

Øya 2014: Darkside – Silhuetter som får folk til å danse

Darkside

Tekst: Katrine Judit Urke
Foto: Johannes Andersen

Darkside består av elektronika-artisten Nicolas Jaar og bandkamerat Dave Harrington. Duoen begynte å skrive sammen i 2011 i løpet av Jaars  Space is only noise-turné. Debutalbumet Psychic kom i 2013. Darkside spilte en utsolgt konsert på Parkteatret i mars og er altså tilbake i Oslo allerede nå i et stappfullt Sirkus på Øyafestivalens siste kveld.

Jeg ankommer Sirkus omtrent ti minutter før konsertstart. På tidligere konserter har det ikke vært noe problem å finne et bra sted å stå når jeg har vært på plass så tidlig. Men Darksides tidspunkt sammenfaller med tidspunktet himmelen åpner seg på Tøyen, så jeg havner litt lenger bak enn jeg ønsker omringa av våte plastponchoer.

Assosiasjonsrik hybrid
Duoen starter med «Freak go home» som kan høres ut som et jazza og mørkere Ralph Myerz and the Jack Herren Band. Det forundrer meg ikke om noen reagerer litt på denne referansen, men det er sånn at når jeg lytter til Darkside, løper assosiasjonene i alle mulige retninger: Archive, Dire Straits, Bon Iver og The Doors, for å nevne noen. Min anbefaling til nye Darkside-lyttere er å la være å lytte etter andre band og bare akseptere at duoen er noe for seg selv. Musikken kan karakteriseres som minimalistisk, eksperimentell, downtempo, men også meget dansbar house. Deilig hybridmusikk, med andre ord.

Darkside @ Øyafestivalen 2014

Ukonsentrert publikum, men upåklagelig stemning
Darkside strekker låtene lenger ut enn albumversjonene. Dette inkluderer låta med mest vokal, ypperlige «Paper trails», der Nicolas Jaar får vist fram den dypere delen av stemmen sin. Beklageligvis drukner vokalen litt i bassen i Sirkus. Musikken drukner også litt i publikumsprat; det begynner å bli seint, og det snakkes naturlig nok både mer og høyere enn tidligere på dagen. Jeg antar dessuten at deler av publikum hadde vært et annet sted dersom det ikke hadde regna. Darksides musikk forventer lytting, men det er ikke lett å konsentrere seg i denne rastløse folkemengden. Men det danses og alle er glade, det begynner å bli varmt, folk overser røykeforbudet i teltet og paret foran meg danser med hverandre som om de skulle vært alene i hele lokalet. Røykfullt og sexy er det også på scenen; det eneste vi stort sett ser er to silhuetter, en av dem med gitar, omringa av røyk belyst av ulike farger.

Det er kontrastene mellom dundrende og pulserende bass, det til tider progrock-inspirerte gitarspillet og Jaars vokal som gjør Darkside til noe helt spesielt. Når det nærmer seg slutten setter duoen i gang «Golden arrow», Psychics elleve minutter lange åpningsspor, som speedes betraktelig opp i starten. Det hele er en vakker og kul opplevelse til tross for et uoppmerksomt publikum som ikke matcher en meget konsentrert duo.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.