Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Silje Ramleth Anmeldelser 4. september 2014

Alvvays summer

ALVVAYSPressPhoto1

Høsten kom kanskje snikende på oss, med snytepapir, sesamolje i steder man ikke visste at oljen hadde et bruksområde og desperat leting etter skjerfet som lå under alle de tunge vinterjakkene i IKEA-posen under senga; men nei, jeg er ikke helt klar for å gi slipp på sommeren riktig ennå. Uansett hvor godt dette nyfunnede skjerfet føles mot kinna.

Tekst: Silje Ramleth

Derfor var det som å få en saltvannsvåt badeball i bakhodet den dagen jeg gikk til jobb med Spotify på shuffle og akkurat hadde innsett at sommeren var på hell, da «Adult Diversion» kom susende inn i øret. Som de fleste sangene på min noe eklektiske spilleliste kalt «div», havnet den der litt på slump. Jeg vet aldri helt hva som venter meg når neste sang kommer. Ikke sjelden havner sanger der etter at jeg har sett en film med en sang som gjør scena til noe ekstraordinært. Filmen pauses og jeg prøver etter beste evne å nynne denne sangen til SoundHound på mobilen, med varierende resultat. La meg nevne heisscena i Drive med Desire og Under your spell. Du kan sparke inn hodet mitt også, Ryan Gosling! I dette tilfellet var det noe jeg plukka opp etter et besøk fra en over gjennomsnittet musikkoppdatert kamerat. Party Police til søndagsfrokosten – jo, det var meget passende. Jeg legger den til i lista. De har en sang kalt Adult Diversion? Høres fengende ut, så jeg slenger den også med på samme liste som nå nærmer seg et firesifret antall sanger. Dermed var den allerede borte blant Gardens & Villa og Billy Ocean – for en uke, sent i en kjølig august.

 

 

BAM! Plutselig kom monsunsommeren i skarve 3 minutter og 28 sekunder. Det kan ha vært måten morgensola traff husveggene i Krumgata, jeg kan ha vært påvirka av et slags morgendelirium, men dette traff. På med solbrillene, rett opp ryggen, la armene veive med en litt større vinkel og kjenn på lysten til å skippe. Teksten? Den bryr jeg meg ikke om på dette tidspunkt. Sangen skal repeteres helt til ørepluggene tas ut når jeg er fremme. Indie renere enn sandstranda på vestkysten av Amerika, mer Lo-Fi enn jeg selv føler meg, til tross for at klokka fortsatt viser 07 – sommeren returnerte!

Hvem er så dette bandet som ga meg et C-vitaminsjokk via lydbølger? Med røtter fra Toronto i Canada kan man med trygghet si at lydbildet ikke kan ha kommet fra de geografiske omgivelsene. Påvirkninger fra medborgere som Holy Fuck, Crystal Castles og Austra er mer sannsynelig. Frontfigur og bandetablerer Molly Rankin har fått med seg sin nabo og barndomsvennine Kerri Maclellan, i tillegg til Alec O’Hanley, Brian Murphy og Phil MacIsaac, og etablert bandet Alvvays. Ja, det uttales always. Debutalbumet som legger seg i tradisjonen med selvtitulering kom 22. juli i år, tre år etter at bandet ble forma. Tekstene til Rankin har dermed fått noen år å utvikle seg på, noe jeg oppdaga må ha vært tilfelle da jeg satte meg ned og virkelig hørte på albumet. Musikken i seg selv er det egentlig lite nyskapende ved. Tankene fort går til blant andre Best Coast, alle andre band med «coast» «waves» eller «beach» i navnet, Deerhunter, The Walkmen, og faktisk også David Lynch på de drømmeaktige sporene Dive og Red Planet. Den plasserer seg perfekt i rekken av indie pop. Det er de mer gjennomtenkte tekstene, som faktisk gir syntaktisk mening, som skiller bandet fra noen av de tidligere nevnte i indie-tradisjonen.

You’ve expressed explicitly your contempt for matrimony
You’ve student loans to pay and will not risk the alimony

 

 

Hey, han er snusfornuftlig, denne Archie i låta Archie, Marry Me. Hvorfor ikke «forget the invitations, floral arrangements and breadmakers» og signer disse papirene før du går lei av å sitte inne med Molly om kveldene? Hey, hey. Marry her Archie. Alle tekstene henvender seg til en andreperson. På samtlige låter en mann, så klart. Lengtende kjærlighet, fyll, infantil melankoli og ungdommelige problemer er gjennomgående – tekstforfatter Rankin er tross alt i begynnelsen av tjueårene. Det er måten det blir sagt på som gjør at det likevel ikke blir kjedelig. I Party Police er hjertesmerten og desperasjonen til å føle på:

You don’t have to leave
You could just stay here with me
Forget all the party police
We could find comfort in debauchery

Det er den helhetlige strukturen i lydbildet, slapp gitar og rappe trommer, og tekstene til sammen som gjør at dette er et album som passer nå som høsten setter inn. Jeg lengter litt tilbake til sommeren da energinivået var høyere og forventningene til de sene kveldene var nok til å glede seg. Med denne plata tviholder jeg på sommeren litt til, slik Molly Rankin tviholder på mannfolka.

 

 

Sjekk også:
Albumanbefaling: Deerhunter – Monomania
Ny musikkvideo / liten film / David Lynch

One Response to Alvvays summer

  1. Pingback: Musikkåret 2014 ifølge Deichman | Bokgauken

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter