Fra bunnen til toppen til bunnen igjen med Ja Rule

Hiphop er blitt en etablert sjanger og det dukker stadig opp flere selvbiografier fra rappere. Blant mine favoritter er «My Infamous Life» skrevet av Mobb Deeps Prodigy, «I Make My Own Rules» av LL Cool J, «One Day It’ll All Make Sense» av Common og «Purpose» av Wyclef Jean. Jeg likte også Jay Zs «Decoded», som er en slags miks av selvbiografi og selvhyllest til egne tekster.

Tekst: Anders Kranmo Smedstad aka Oral Bee

Ja Rule har aldri vært blant mine favorittrappere, men jeg har mange av hans album i hylla. Navnet Ja kommer fra initialene hans, Jeffrey Atkins. Da jeg så at han hadde skrevet en selvbiografi ble jeg nysgjerrig, ikke mange rappere har opplevd et så voldsomt fall som han. I årene 1999-2002 leverte han fire album som solgte til platina i USA, to av dem solgte til trippel platina (over 3 millioner solgte eksemplarer). Han toppet hitlister verden rundt, og også i Norge var han på radio og på VG-lista. Så fikk hans nemesis 50 Cent et stort gjennombrudd og 50 kjørte på med låter som gjorde narr av Ja og hans Murder Inc.-plateselskap. I tillegg ble Murder Inc. raidet av FBI, de mente at plateselskapet var bygget på narkopenger. Det tok flere år før rettsaken kom opp og labelsjef og Ja Rule-produsent Irv Gotti ble til slutt frikjent. Men da var deres tid som hit-leverandører over.

Ja Rule havnet selv i fengsel i 2011 på grunn av skattetrøbbel, men er nå en fri mann.

I «Unruly – The Highs and Lows of Becoming a Man» blandes kapitler om livet og karrieren hans med dagboknotater fra tiden i fengselet. Han reflekterer over hvorfor det er så mange svarte menn i USA som ender opp der, og irriterer seg over at han selv havnet der.

Notatene fra fengselet er ofte datert på dager der barna hans har bursdag.

Noe av språket i boka er overraskende litterært (eller i overkant ”litterært”?) til en biografi å være: «It was another uneventful day in the prison yard as the sun shone on the rusty chain link fences highlighting the age and neglect of the facility.»

I dagboktekstene forteller han om ubehagelige ting som at en rasistisk hvit fangevokter sier til ham at Ja og hans familie kommer til å sørge for at fangevokteren og hans familie har jobb i flere generasjoner fremover… Men han forteller også om fangevoktere som stopper på McDonald’s og kjøper cheeseburgere til ham på vei til rettsalen.

Ja Rule ble født inn i en familie som var Jehovas vitner. Som liten banket han på dører og pushet Fyrtårnet. Faren hans var en player som ble narkoman, rundjulte moren og etter hvert ble kastet ut. Han forsøkte å holde kontakten med lille Jeffrey en stund og en situasjon der de to er ute for å spise pizza beskrives. Sønnen lener seg frem til krydderbøssene ved disken da faren ser at en voksen mann dulter Ja til siden for å forsyne seg av krydderet før ham. ”My father beat the hell out that guy.”

De flytter inn til bestemoren og bestefaren. Bestefaren er en lederskikkelse hos vitnene. Da moren til Ja blir fersket i gå på bar gir faren henne et valg: Unnskyld deg for hele menigheten eller bli fryst ut. Hun velger det siste og flytter med Ja inn i en liten leilighet. Unge Jeffrey mister troen på Jehovas vitner da han ser hvordan morens egen familie nekter å ha kontakt med henne. Moren jobber maraton-skift for å putte maten på bordet og er nesten ikke hjemme. Han begynner i ung alder å selge knark, gjøre innbrudd og stjele biler. Blir glad i hiphop og begynner å skrive rim for moro skyld. Via sine bekjentskaper i gatene kommer han i kontakt med produsenten Irv Gotti og rapperen Mic Geronimo. Ja Rule og noen kompiser starter gruppa Cash Money Click og får i 1994 kontrakt med TVT Records. De putter ut ”4 My Click” (feat. Mic Geronimo) som single, men en av gruppas medlemmer havner i fengsel og albumet blir puttet på is.

Cash Money Click feat. Mic Geronimo ”4 My Click” (TVT Records, 1994)

Ja Rule fortsetter å hustle og å lage musikk, men er bundet av kontrakten med TVT, som ikke vil gi ham ut som soloartist. Irv Gotti begynner å slå seg opp som produsent i denne perioden og produserer blant annet for Jay-Z. Gotti og Rule holder kontakten og i 1998 får Jay-Z en hit i USA med Gotti-produserte ”Can I Get A…” hvor Ja Rule er med på et vers.

Jay-Z feat. Ja Rule & Amil ”Can I Get A…” (Def Jam, 1998). Låta var med på soundtracket til Rush Hour. Se opp for Sean Penns avdøde bror Chris Penn, som spiller bartender i videoen.

I 1999 blir Ja endelig kjøpt ut av platekontrakten med TVT. Irv Gotti starter labelen Murder Inc. Records som blir en underlabel på det legendariske plateselskapet Def Jam. De gir ut singlen ”Holla Holla” som tar gatene med storm. Debuten Venni Vetti Vecci har gjesteopptredener fra Jay-Z, DMX og Erick Sermon og selger til platina.

Ja Rule ”Holla Holla”

Da jeg leste boka hørte jeg på Ja Rules musikk for første gang på mange år. «Venni Vetti Vecci» er langt ifra noen klassiker, men har noen bangers, spesielt ”Holla Holla”, ”Race Against Time” og samarbeidet med Jay-Z og DMX, ”It’s Murda”. De tre skulle egentlig lage en supergruppe, men dette ble aldri noe av, visstnok på grunn av dårlig personkjemi mellom DMX og de to andre.

DMX mente etter hvert at Ja Rule stjal stilen hans og det vil jeg si at han hadde litt rett i. Rule skriver i boka at de hadde likhetstrekk som rappere, men at han selv alltid hadde rappet sånn. Det er jo bare å høre på den første singlen til Cash Money Click for å høre at det ikke stemmer. Han ble nok inspirert av DMXs energiske brøle & rope-stil, men Rule dro den stilen mer i en popretning på sine neste album. Først kom «Rule 3:36» med hiten ”Between Me And You” (feat. Christina Milian), så kom «Pain Is Love», som hadde en enda større hit, ”Always On Time” (med Murder Inc.-sangerinnen Ashanti). Låta slo an også utenfor USA og havnet til og med på VG-lista i Norge. Både «Rule 3:36» og «Pain Is Love» solgte til trippel platina i USA. «Pain Is Love» hadde tre singler som nådde topp 10 på Billboardlista.

”Between Me And You” feat. Christina Milian (Def Jam, 2000)

”Always On Time” feat. Ashanti (Def Jam, 2001)

Det var på disse albumene han begynte med det som han senere ble parodiert og latterligjort for: Å brøle ting som ”baaaby” og ”would you looove meeeh?” på R&B-inspirerte beats. Hans grøtete røffe stemme som gauler av full hals på slike låter er utfordrende å høre på i dag. Samarbeidet med J.Lo, ”I’m Real (remix)” var en hit i 2001. Jeg var ingen fan av låta da, og den høres alt annet enn tidløs ut i dag. Det er likevel noen høydepunkter på albumene. Hiten ”Always On Time” har en minimalistisk og fin R&B-beat og gjør smart i å la Ashanti synge refrenget alene. Og Rule er ganske dempet på den. Men min favoritt er ”Smokin’ And Ridin” der Irv Gotti står bak den catchy beaten.

«Smokin’ And Ridin'»

I tillegg til at mange mente at Ja Rule kopierte DMX, var det også mange som mente at han kopierte 2Pac, først og fremst i stil – bandana og baris – men også tematisk i tekstene. På «Pain Is Love» har han med en unødvendig coverversjon av 2Pacs ”Pain”.

I «Unruly» beskriver Ja denne perioden som en sammenhengende fest. Han fikk flere filmroller, blant annet i suksessen «The Fast & The Furious». Han bodde i store mansions i L.A., langt unna kona og datteren i New York. Han forsynte seg av modeller, Hennessy og ecstasy. Begge de storselgende albumene har egne hyllestlåter til ecstasy (med de originale titlene ”Extasy” og ”X”).

På hans fjerde album, «The Last Temptation» (2002), begynte låtene hans å høres litt vel formelbaserte ut. Flere av produksjonene er fine (for eksempel på ”Thug Lovin”, et overraskende samarbeid med R&B-veteranen Bobby Brown), men rappingen og brølesyngingen høres repeterende og masete ut. Albumets største hit ”Mesmerize” (feat. Ashanti) var et åpenbart forsøk på å gjenskape suksessen med ”Always On Time”. Man fikk umiddelbart ”hørt det før”-følelsen, og Ja Rules buldrende synging i refrenget er ganske ubehagelig å høre på. Musikkvideoen til låta er i tillegg corny og musikal-inspirert med Ja og Ashanti i forskjellige roller. ”Mesmerize” ble kåret til en av tidenes 50 verste låter av musikkmagasinet Blender.

«Mesmerize» feat. Ashanti (Def Jam, 2002)

Og mens vi snakker om tallet 50, på denne tiden begynte 50 Cent og hans G-Unit å boble i undergrunnen med deres populære mixtapes. 50 hadde på slutten av 90-tallet en kontrakt med Columbia Records og de den gang populære produsentene Trackmasters (hit-leverandører for Nas, LL Cool J, R.Kelly etc.). Da han ble skutt mistet han kontrakten og måtte bygge seg opp fra bunnen igjen. Ja Rule forteller i boka at 50 var en rapper han av og til traff på i studioer og at 50 hadde spurt om å lage en låt med Ja. Dette ble ikke noe av og Ja følte at 50 Cent tok dette som respektløshet. Da 50 Cent ble skutt gikk det rykter om at dopdealeren Supreme (som backet opp Ja Rule og Irv Gotti) stod bak, og forholdet mellom 50 og Ja ble enda dårligere. På sine mixtapes gjorde 50 Cent ”på kornet”-parodier på Ja Rule og disset ham for å synge på låter. (Forlaget HarperCollins markedsfører for øvrig Ja Rule som actor, singer and songwriter).

Rule hadde nå herjet listene i flere år med R&B og popflørting og folk begynte å bli lei. 50 Cent og G-Unit kom med beinhard gatestil og ble plukket opp av hiphops mest populære label på den tiden, Shady/Aftermath, styrt av mektige Eminem og Dr. Dre, som begge hoppet på hat-toget mot Ja. I 2003 solgte 50s debut-album «Get Rich Or Die Trying» over 12 millioner eksemplarer, anført av superhiten ”In Da Club”. Ja Rule ble latterligjort på albumet, og ble nå betraktet som en klovn av mange hiphop-fans. I selvbiografien forteller han om hvor raskt ting snudde over natta, om fansen som forsvant og hvor mye han irriterte seg over at 50 ble populær ved å blant annet gjøre det han hadde kritisert Ja for – å synge på låter. Han skriver også at han og crewet banket opp 50 ved flere anledninger og at han ikke er den tøffingen han fremstår som.

G-Unit ”I Smell Pussy” (Murder Inc.-diss)

Rule prøver å slå tilbake samme året med det hissige albumet «Blood In My Eye». Singlen ”Clap Back” ble en liten hit, men albumet solgte ikke en gang til gull. Det var nytteløst å kjempe mot fenomenet 50 Cent. Ironisk nok var tøffe ”Clap Back” produsert av Scott Storch som skulle komme til å stå bak de største hitene på 50s oppfølger-album «The Massacre». Men selv om musikken var hard var det vanskelig for hiphop-fans å ta «Blood In My Eye» seriøst når Ja året før hadde brølt om ”baby” og ”love me” på pusete poplåter.

”Clap Back”

I denne perioden skriver han at han stadig ble plaget av 50-fans som ga inntrykk av de var Ja- fans, men som egentlig var ute etter å gjøre narr av ham. Da han var på en klubb i Las Vegas var det en kar som signaliserte at han gjerne ville komme inn på VIP-området der Ja og kona satt. Ja lot bodyguardene slippe han inn og håndhilste og småpratet med ham. Plutselig rapper fyren champagneflaska ut av hånda til Ja og kjører den breiale stilen. Han viser seg å være en 50-fan. Som ender med å få maks julings og i etterkant saksøker.

I 2004 får Ja Rule en liten opptur med albumet «R.U.L.E.», som inneholdt de to beste låtene han har laget, singlene ”Wonderful” (der R. Kelly stjeler showet) og ”New York” (feat. Fat Joe & Jadakiss), en hyllest til New York med et fengende Rule-refreng. Albumet selger til gull i USA.

Ja Rule feat. R.Kelly & Ashanti ”Wonderful”

Ja Rule feat. Fat Joe & Jadakiss ”New York” (produsert av Cool & Dre)

Etter «R.U.L.E.»-albumet, som ble gitt ut mens FBI etterforsket Murder Inc. for å være et plateselskap startet med narkopenger, har ikke Ja Rule gjort noe relevant innen hiphop. Det er lett å forbinde ham med klovnebildet 50 Cent skapte av ham, men etter å ha gått gjennom albumene hans på nytt er det vanskelig å komme bort fra at han lagde en del legitime smashes (samt mye søppel) når han var på topp.

I «Unruly» fremstår han som reflektert kar som har vært gjennom mye og nå er veldig opptatt av familien sin. Han har igjen funnet troen på Gud, men det er vanskelig å ha tro på hans videre rap-karriere. I 2012 kom «Pain Is Love 2», som skulle ta opp tråden fra han mest solgte album. Mens «Pain Is Love» solgte 3,6 millioner og debuterte på toppen av Billboard-lista, så debuterte Pain Is Love 2 på 197.plass med 3,200 solgte kopier første uka. Men som han skriver om arbeidet med dette albumet: ”There was nothing to lose. I no longer had to care about beefs, fans, praise or disses. I was on my way out of the loop and on my way to my artistic self.”

Til tross for mange nedturer de siste ti årene virker det som om Ja nå setter pris på livet, og «Unruly» er en historie verdt å få med seg for hiphop-fans. En reality-serie om livet til han og familien, «Follow The Rules», skal etter planen på MTV. Se trailer:

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog