Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 17. oktober 2014

Ukas tips!

Biografiske filmer kan være en risikosport, enten bommer man helt på skuespilleren som skal portrettere vedkommende, eller så smører man så godt på at alt blir helt feil skildret. Men det finnes en hel del gode filmer innenfor musikkfeltet. Her er noen favoritter.

 

TOPP 10:

Amadeus (Regi: Milos Forman, 1984)

Amadeus blåste meg av banen første gang jeg så den. Jeg var ikke så veldig interessert i Mozart i utgangspunktet, men Tom Hulce som Mozart, og hans nemesis Antonio Salieri, spilt av F. Murray Abraham skapte rett og slett magi sammen. En film om svik, misunnelse og kjærlighet til musikken. Wolfgang Amadeus Mozart var 1700-tallets  rock’n’roll stjerne.

 

 

24 Hour Party People (Regi: Michael Winterbottom, 2002)

Mer en skildring av en bevegelse og et miljø enn en ren biografisk film om en artist, med Tony Wilson, eier av plateselskapet Factory Records og nattklubben The Haçienda i fokus. Shaun Ryder, Bernard Sumner, Rob Gretton, Martin Hannett og andre Madchester-karakterer dukker også opp. Et fantastisk innblikk i en tidsepoke og herlig rolletolkning av Steve Coogan som Tony Wilson.

 

 

Bird (Regi: Clint Eastwood, 1988)

I 1988 likte jeg overhodet ikke jazz, men Clint Eastwood var kul fyr, så en ny film av ham var alltid spennende. Jeg likte fremdels ikke jazz etter å ha sett filmen, men var totalt lamslått av det jeg så. Forest Whitaker spiller jazzlegenden Charlie Parker med blod, svette og tårer, og det dirrer av skjermen.

 

 

Walk the Line (Regi: James Mangold, 2005)

Ingen er tøffere enn Johnny Cash enn Johnny Cash selv, men Joaquin Phoenix gjør en glimrende prestasjon som countrystjernen. Han fikk en Golden Globe for innsatsen, mens Reese Witherspoon fikk Oscar for rollen som June Carter. Vel fortjent til begge to. Et sårt og vakkert portrett av en stor mann.

 

 

Control (Regi: Anton Corbijn, 2007)

Ian Curtis endte sitt liv på tragisk vis i 1980, og har i alt for stor grad vært gjenstand for mytelogisering i etterkant. Men musikken han lagde i sammen med Joy Division er udødelig, og vil for alltid ha klassikerstatus. Sam Riley spiller den plagede Curtis med stor bravour og troverdighet, og soundtracket er naturligvis upåklagelig.

 

 

Ray (Regi: Taylor Hackford, 2004)

For meg var Ray Charles i mange år bare den smilende blinde mannen bak pianoet, som dukket opp på alle veldedighetskonsertene på 80-tallet. Men etter å ha sett Ray ble jeg slått til bakken av hvor mange klassikere Ray Charles egentlig står bak. Resultatet ble at jeg sattt og koste meg med fabelaktig fin musikk, glitrende skuespill av Jamie Foxx, og en ørliten skamfullhet over min egen ignoranse. Foxx fikk med rette Oscar for hovedrollen.

 

 

Sex & Drugs & Rock & Roll (Regi: Mat Whitecross, 2010)

All honnør til Andy Serkis’ CGI-roller som Gollum i Lord of the Rings og Caesar i Planet of the Apes, et imponerende stykke arbeid begge deler, spesielt som slimtrollet Gollum. Men det var utrolig knall å se ham skildre en ordentlig person også til en forandring. Ian Dury var visstnok en forskrudd kyniker med stor apetitt for kvinner og narkotika, men også en optimistisk romantiker og kjærlig far. Ingen lett personlighet å gestalte m.a.o., men Serkis gjør det på mesterlig vis.

 

 

Sid & Nancy (Regi: Alex Cox, 1986)

For en som elsket The Sex Pistols og punk, men som var for ung og gikk glipp av punken mens den sto på, var dette store greier. Den føles litt utdatert i dag, og Chloe Webb som spiller Nancy Spungen er litt masete, men Gary Oldman som Sid Vicious er fremdeles en fryd å se på. Husker ellers at den fikk 18 års grense når den kom, noe som virker helt absurd i dag. Men selv om jeg bare var 14 år fikk jeg sett den på kino, noe som selvfølgelig gjorde det ekstra spennende.

 

 

Gainsbourg (Regi: Joann Sfar, 2010)

En slesk og kjederøkende provaktør, kjent for skandaløse plateutgivelser og lemfeldig forhold til alkohol, kan det være noe å lage film om? Selvfølgelig! Livet til den franske visesangeren Serge Gainsbourg skriker etter å bli filmatisert. Det kunne lett ha blitt en pinlig affære som veltet seg i alle skandalene, men regissør Joann Sfar har laget en original og ukonvensjonell film, og Eric Elmosnino gjør en fremragende jobb som Gainsbourg.

 

 

I’m Not There (Regi: Todd Haynes, 2007)

Strekker det kanskje litt langt når jeg tar med denne i forhold til det biografiske, men det er så snedig løst at jeg kunne ikke la være. Her spiller både Christian Bale, Heath Ledger, Ben Whishaw, Marcus Carl Franklin, Richard Gere og Kate Blanchet, den evig aktuelle Bob Dylan.

 

 

OGSÅ VERDT Å FÅ SEG:

La Vie en Rose (Regi: Olivier Dahan, 2007)

Shine (Regi: Scott Hicks, 1996)

Cornelis (Regi: Amir Chamdin, 2010)

Coal Miner’s Daughter (Regi: Michael Apted, 1980)

The Rose (Regi: Mark Rydell, 1979)

Nowhere Boy (Regi: Sam Taylor-Johnson, 2009)

Backbeat (Regi: Iain Softley, 1994)

The Runaways (Regi: Floria Sigismondi, 2010)

Velvet Goldmine (Regi: Todd Haynes, 1998)

The Doors (Regi: Oliver Stone, 1991)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 24 andre abonnenter