Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 25. oktober 2014

Shellac – smått geniale i sin enkelthet

Steve Albini har produsert en hel telefonkatalog med kredible artister opp gjennom årene (Pixies, Nirvana, PJ Harvey), men noen ganger tar han seg heldigvis tid til å lage musikk også. I 2014 kom ny plate, «Dude Incredible», den først på 7 år, og nylig dobbeltalbumet «The End of Radio», riktignok ikke ny musikk, men to opptak fra Peel Sessions, i 1994 og i 2004. Opptakene har sirkulert som bootlegs blant fans i årenes løp, men det er første gang de utgis offisielt. Det er en fryd å høre disse gutta live i studio.
Tekst: Stian Bjørnsson Hope

Steve Albini begynte som kjent musikk-karrieren sin som énmannnsbandet Big Black i 1982, og var en ledende og markant figur innen den amerikanske undergrunnscenen i en periode. Han fikk etter hvert drahjelp fra Santiago Durango og Jeff Pezzati, de slapp noen fabelaktige album frem til de ble oppløst i 1989, med Songs About Fucking (1987) som min absolutte favoritt. Etter en kort runde som Rapeman startet Albini tremannsgruppa Shellac i 1992 med Todd Trainer og Bob Weston. De debuterte med det glimrende albumet At Action Park i 1994, men siden har det vært få og sporadiske utgivelser de siste 20 årene.

Men, i 2014 var de endelig tilbake igjen, med nytt album, og de skuffet ikke. Etter den noe ujevne Excellent Italian Greyhound (2007), hvor de i noen tilfeller henfalt til alt for lange og traurige låter, er Dude Incredible en herlig kort og presis liten sak, med 9 låter på litt over halvtimen. De byr for så vidt på mye av det samme som på deres tidligere utgivelser, men albumet er mer helstøpt og to the point. Albini spytter ut tekstene i kjent stil, om alt fra apekatter, sex og vandalisme til stålmagnater, og hele tre låter om Amerikas grunnleggere, disse såkalte surveyors, som målte opp landet og tok fritt for seg. Bob Weston slipper også til med vokal på et par låter, blant annet «Compliant», en fantastisk låt om tvangslidelser.

Man hører tydelig at Shellac liker å spille sammen, og de hadde tydeligvis samlet opp mye energi og vitalitet etter syv års pause. Alle riffene til Albini sitter som en kule og Westons bassspill er som vanlig noe mer enn vanlig komping, han leder ofte avgårde i rene solopartier og utnytter friheten til det fulle. Noe av styrken til Shellac er at de mestrer kunststykket å gjenta de samme sparsommelige riffene og rytmene gang på gang, uten noen gang å bli kjedelige. De er rett og slett smått geniale i sin enkelhet.

Shellac utgir altså skiver i et sporadisk tempo, det tok syv år mellom Excellent Italian Greyhound (2007) og Dude Incredible, og det er allerede fem år siden sistnevnte. På årets album The End of Radio er det ikke noen nye sanger, vi får to opptak fra Peel Sessions, henholdsvis i 1994, like før debutalbumet At Action Park, og i 2004, ett par måneder etter John Peels død. Opptakene har sirkulert som bootlegs blant fans i årenes løp, men det er første gang de utgis offisielt. Det en fryd å høre disse gutta live i studio, spesielt med tanke på at 40% er improvisert ifølge Steve Albini. «We are Shellac, of North America, and we are dedicating this session and probably the rest of our career to John Peel». Damn straight!

 

 

 

 

 

Saken er oppdatert 2. Juli 2019

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter