Beatpoetene eller beatgenerasjonen talte løselig et tjue- tredvetalls individer. Det var stort sett menn. De kom stort sett fra middelklassen. Fler enn gjennomsnittet var homofile. De foretrakk heller en mer bohempreget livsstil framfor de rådende samfunnsverdier. De holdt stort sett til i New York og/eller San Francisco, med noen utflukter til Europa og Nord-Afrika. Selv om de fleste var forfattere hadde mange av dem en brennende interesse for jazz, og da spesielt bebop. Narkotiske stoffer ble brukt både til inspirasjon og adspredelse, og flere beatpoeter endte opp relativt utbrent.

Selv om ingen av dem var voldsomt akademisk anlagt traff noen av de viktigste personlighetene hverandre på Columbia-universitetet i New York allerede på slutten av 1940-tallet. Allen Ginsberg kom med diktboka Howl i 1956, romanen On the Road av Jack Kerouac ble utgitt i 1957 og den særs eksperimentelle Naked Lunch av William Burroughs kom ut i Paris to år etter. Dette var verk som påvirket samtid og ettertid både med sin nyskapende form, men også med sitt særs alternative innhold. De viste med friskhet og kraft at det gikk an å leve på en annen måte enn det tidligere generasjoner hadde gjort. Beatpoetene var de første rock and rollere når det gjelder uttrykk, livsstil og samfunnssyn.

Howl er en diktsamling. Her finner vi den tydeligste formelle påvirkningen til tekster innen pop, rock etc. Særlig Bob Dylan har mange klare fellesnevnere med Ginsberg. Det er en muntlig, modernistisk, personlig stil på diktene, med klare hint til franske surrealister og amerikansk 1800-talls lyrikk ‘a la Walt Whitman, med en blanding av høy og lav. Jeg ser også klare paralleller til Ginsberg i en del hiphop-tekster, selv om lyrikken i Howl ikke er skrevet på rim, og det er lite homoseksualitet i hiphoptekster, deler de det ordrike underdog-perspektivet, hverdagsbeskrivelsene, flyten.

Naked Lunch handler om tilværelsen som heroinjunkie, som Burroughs hadde vært siden 1940-tallet. Men det er ikke en dagbokaktig, realistisk berettelse. Boka er delt opp i mange småhistorier med en slags rammefortelling om den narkomane William Lee som reiser både fysisk og på det mentale plan, og diverse personligheter han møter. Naked Lunch er overstrødd med ganske groteske voldsdetaljer, sadistiske seksuelle, gjerne homofile ritualer og generelt surrealistiske passasjer. Boka er tilnærmet uleselig og viden kjent som et verk få har klart/orket å komme seg gjennom. Likevel er det ganske mange både direkte og indirekte referanser til den i rockoligien. Tektsmessig finner jeg paralleller hos Velvet/Lou Reed, og Iggy Pop har flere direkte referanser på sin Lust for Life. Patti Smith var nabo med Ginsberg på Chelsea Hotel i New York, ånden hans svever over hennes tekster? Vestkystbandet Steely Dan har navnet sitt fra en dampdrevet dildo i boka.

On the Road er en mer tradisjonell fortellende tekst som beskriver flere reiser over det amerikanske kontinentet i en gammel bil, på jakt etter friheten, meningen med livet, magien. Her er det selve narrativet, det å legge ut i retning det ukjente med noen få dollar i lomma, som er urhistorien for mange unge rebeller. Det er noe med det å bryte opp, friheten på veien, muligheten i det nye du kommer til. Den amerikanske drømmen formulert for nye generasjoner. Dette er et motiv vi kan finne igjen i mange sanger. Samtidig var boka også det kanskje beste selvportrettet av beatpoetene, både Kerouac selv, Ginsberg, Burroughs og Neal Cassady er med, bare lett forkledd.

Neal Cassady må nevnes. Han var ikke forfatter, men mer en slags levende beat-protoype. Cassady var en rastløs, karismatisk type med etter sigende visse spirituelle kvaliteter. Mens de fleste beatforfatterne som nevnt var middelklassegutter, vokste Cassady opp mer eller mindre på gata i Denver med en alkoholisert alenefar. Han livnærte seg som småkriminell, men klarte ved hjelp av sjarm og intelligens å sno seg ut av vanskelige situasjoner. På slutten av 40-tallet flyttet han til New York, der han ble kjent med Kerouac og Ginsberg. Ginsberg ble dels influert av både hvordan Cassady formulerte seg og av brevene han skrev. Kerouac skrev ham relativt direkte inn i On the Road under navnet Dean Moriarty. Cassady hadde en tendens til å dukke opp der det skjedde, midt på 60-tallet var det i San Francisco-området forfatteren Ken Kesey (Gjøkeredet) hadde et ungt, LSD-gumlende publikum rundt seg, blant andre The Grateful Dead. Cassady var sjåfør på bussen til The Merry Pranksters, en gruppe hippier som sammen med Kesey reiste rundt i USA og forarget besteborgere på det groveste. Han er nevnt i Dead-låta “The Other One” («There was Cowboy-Neal at the wheel of the bus to never-never land»). Cassady var en mann som brant sitt lys i minst to ender, og han døde relativt utbrent og utslitt i Mexico i 1968.

Noen av de viktigste verdiene som beatpoetene sto for, og som spredte seg via musikere, ungdom og etter hvert folk flest var at det var lov å leve ut sine særegenheter og legninger, som homoseksualitet, de var liberale og radikale, opptatt av kampen mot det militær-industrielle kompleks i USA som var en viktig pådriver for den kalde krigen, opptatt av respekt for urbefolkning og naturvern og hadde en generelt åpen og utprøvende holdning til ulike narkotiske stoffer.

Båndene mellom beatpoetene og senere rockestjerner har vært mange og sterke. Beatles hyller dem allerede i gruppenavnet. Dylan var nær venn av Allen Ginsberg, han var med på The Rolling Thunder Revue i 1975. Ginsberg er også med på Clash-skiva Combat Rock. Burroughs har også samarbeidet med flere artister, som Sonic Youth og Tom Waits. Jack Kerouac døde allerede i 1969, han snudde også på flisa da han ble eldre – og sterkt alkoholisert – og var svært skeptisk til hippier og antikrigsbevegelsen. Både Howl og On the Road er svært lesbare og fulle av referanser til vår egen tid. Det er forsåvidt også Naked Lunch, men den er mye mer av en håndfull på så mange plan.

Tekst: Kjetil Syverud

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog