Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 4. desember 2014

Steve Albini: Musikk og internett – himmel eller helvete?

For noen uker holdt en 52 år gammel amerikaner en timeslang tale på et musikkseminar i Australia. Talen handlet om musikk og internett. Hører jeg noen gjesp? Hvorfor skal du bry deg? Den allmenne oppfatningen er at internett har ødelagt musikken. Ulovlig nedlasting og strømming har vingestekket en hel bransje. Selskap og artister har sett salgstall og inntekter forsvinne ned i sluket de siste 10-15 åra. Snart kommer ingen lenger til å gidde å lage musikk, fordi det ikke går an å tjene penger på det lenger, mener noen. Men er det virkelig slik? Vår 52-åring er av en helt annen oppfatning. Dette spørsmålet toucher også borti flere andre bransjer som kjenner pusten fra internett i nakken.

Tekst: Kjetil Syverud

Steve Albini er definitivt en viktig karakter i amerikansk musikkfolklore. Jeg har hatt mye glede platene han ga ut på 80-tallet med bandet Big Black. Albini har også produsert mengder med musikk. Pixies, PJ Harvey, Nirvana, og etter sigende rundt 3000 andre større og mindre artister står på CV-en. Han har alltid framstått som en kompromissløs fyr, ikke et selvsagt karaktertrekk i underholdningsbransjen. I motsetning til de fleste andre av sine kjente produsentkolleger, tar han seg aldri betalt med en andel av platesalget. Han fakturer for de timene artistene har vært i hans studio, for det mener han er mest fair.

Hva er det så herr Albini mener om dette for musikkbransjen uhåndterlige monsteret som vi andre kaller internett? Generelt at nevnte bransjen tradisjonelt har levd fett på artister og publikum ved en knallhard styring av hele næringskjeden. Nå er det entusiaster og musikere som har kontrollen. Internett og digitalisering er et teknologisk vannskille som har snudd opp ned på distribusjon og kontakt mellom aktørene. Albini mener dette er mer demokratisk, siden alle i prinsippet har tilgang på like vilkår. Det er entusiaster, ikke kapitalister og revisorer, som styrer musikken. Ifølge Albini tjener han mer nå enn pre-internett på musikken sin. Primært kommer disse økte inntektene fra konserter og salg av merchandise.

Jeg har sansen for resonnementet i Albinis argumentasjon. Pengeflyt og makt har generelt flyttet seg fra tradisjonell storkapital i retning artister og lyttere. Madonna, Metallica og Prince er kanskje uenige i dette, men for artister flest skulle beskrivelsen stemme. Storkapitalen har også endret forretningsmodell. Apple og Google tjener penger på denne økte og mer tette kontakten mellom produsent og forbruker. Jeg mener det er holdepunkter for å kalle denne utviklingen demokratisk. All musikk er tilgjengelig over alt, på samme måte i Ulan Bator som i Los Angeles. Det er virkelig nå i prinsippet bare noen tastetrykk mellom entusiast og artist. Ny teknologi har gjort det mye rimelige og enklere å spille inn musikk. Pre-internett gikk de fleste artister gjennom  karrieresyklusen uten å feste noe av musikken sin til lagringsmedier som vinyl eller CD. Nå kan alle laste opp det de produserer på diverse nettsteder. Nåløyet for dagens artister er, som før, å bli sett og hørt av publikum. De slipper imidlertid å gå omveien om det tidligere kanskje enda trangere nåløyet, nemlig plateselskapet.

Internett har allerede skapt en sunnere økonomi i musikkbransjen, med mindre grad av parasittisme enn tidligere. Markedsførere, revisorer, A&R, prostituerte og kokaindealere får mindre kake nå. Eller for å bruke litt penere ord: byråkratiet har blitt mindre. Det er det samme byråkratiet vi kan se skrike som sårete dyr innen f.eks. hotellbransjen i forhold til Airbnb og taxinæringen i forhold til Uber. Det er mange gode argumenter på begge sider i denne type debatt, men på et overordnet plan handler dette om endring fra en forbruksøkonomi til en delingsøkonomi. Ut fra et økologisk, men også politisk perspektiv burde dette være spennende tankegods.

Når det gjelder rettigheter følger jeg ikke helt Albinis tankerekke. Han uttrykker at når man slipper noe løs i verden (eller på markedet) er det i prinsippet fritt og hinsides din kontroll. Uten noen form for rettighetskontroll kan man se for seg et orwelliansk scenario, der store multinasjonale, selskaper scanner det som er av musikknettsteder rutinemessig, stjeler alt de mener kan selge, og gir det ut med egne dummyartister. Det kan jo nesten høres ut som platebransjen pre-internett (i hvert fall i forhold til svarte artister). Selv om jeg ikke er helt med på Albinis argument her, mener jeg noen interesseorganisasjoner er i den andre skyttergrava når det gjelder dette spørsmålet, og forsvarer det bestående (som ikke er så bestående lenger) nærmest på autopilot, i stedet for å ta et realistisk og endringsvillig blikk på realitetene rundt seg. Det er viktig å spørre seg hvem sitt ærend man egentlig løper med for streng rettighetskontroll.

Hovedinntektskilden for artister vil ikke lenger være salg av musikk, hverken digitalt eller analogt. Artistene må ut på veien, de må ha med seg diverse merchandise, og gjøre en god nok jobb på scenen til at folk videreformidler konsertopplevelsen og husker dem neste gang de er på gjennomreise. Ut fra Albinis erfaringer fra 30-35 år i bransjen skulle dette bety at en lang rekke mindre artister vil klare seg relativt bra med en slik inntektskilde. Ikke privatfly og herskapsboliger, men en lønn å leve av. Mindre glamorøst, men mer demokratisk. Men er det noe gøy, da, med demokrati og industriarbeiderlønn i showbizz? Skal ikke den bestå av paljetter, strutsefjær og dagdrømmer? Spør du meg, så sender jeg spørsmålet i retur.

Her er Albinis tale live:

Og som tekst.

 

Saken er tidligere publisert på Rille.no (nå nedlagt)

 

Sjekk også relaterte saker nederst.

 

Sjekk flere relaterte saker under:
Big Black – «Songs About Fucking»: Steve Albinis gamle bedrifter

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 69 andre abonnenter