Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 16. januar 2015

Plateanbefaling: XTC & The Dukes of Stratosphear

En gang var de The Dukes of Stratosphear.
Tekst: Stian Bjørnsson Hope

Jeg har alltid vært stor fan av XTC, og regner dem som et av de 20 viktigste bandene i rockehistorien. Ja, seriøst! De har riktignok et par halvslappe album på samvittigheten, spesielt Go 2 (1978), Mummer (1983) og Wasp Star (2000), og enkelte låter har et element av utilnærmelighet over seg. Akkurat som om de med vilje har gjort seg litt vrange og lagd sanger du enten elsker eller hater. Jeg kan f.eks. styre meg for Melt the Guns fra den ellers så flotte English Settlement (1982), mens en god kompis av meg synes det er noe av det beste de har gjort. Go figure!

Samtidig er det nettopp dette som gjør XTC til et så fascinerende band, de lagde både fengende poplåter og noen mer kantete låter. Sånn sett bør det være noe for enhver smak her; punk, new wave, pop og rock i en og samme pakke. Det er et evig mysterium at ikke flere har trykket disse gutta fra Swindon til sitt bryst.

Jeg oppdaget XTC med plata Skylarking, som kom ut i 1986, spesielt med sangen og videoen til Dear God, en låt jeg fremdeles setter veldig høyt. Hvis vi kan si at Dear God var XTC sitt kommersielle gjennombrudd, kan vi kanskje også si at English Settlement var/er et av XTCs mest ambisiøse prosjekter. Ikke like vellykket som Oranges & Lemons, som kom ut noen år senere, men absolutt et kvantesprang fremover. English Settlement er full av kompliserte strukturer, mange lange episke sanger og en rytmisk festbonanza uten like, selv om det tipper over i et afrikansk-lignende trommekurs noen ganger – og jeg må bare igjen påpeke at Melt the Guns er ganske irriterende (bare hør selv). Låter som Runaways, Ball and Chain, Fly on the Wall og ikke minst Senses Working Overtime er såpass sterke at totalt sett er dette en av de beste platene XTC har gitt ut.

XTC fomlet litt, som nevnt inneldningsvis, på de første platene, til tross for noen gode låter hadde de ikke helt funnet formen enda, men på det tredje albumet Drums & Wires (1979) klaffet det meste. Barry Andrews hadde forlatt skuta, men inn kom Dave Gregory på gitar og komplementerte lydbildet. Andy Partridge fikk også en utfordrer i Colin Moulding, som fikk sin første hit med Making Plans for Nigel. Det er nesten ingen en dårlige låter her, dessuten er Complicated Game med, som er blant de fem beste i hele katalogen.

 

Andy Partridge var hovedvokalist og sjefslåtskriver og sto som oftest bak de mest poppete hitlåtene, mens Colin Moulding  lagde de litt mer sære og mørke låtene. Men det var overhodet ikke noen automatikk i dette her, Moulding lagde f.eks. deres første nevnte hit Making Plans for Nigel, mens Partridge lagde The Somnabulist, som langt ifra er noe hitmateriale i mine ører.

Skylarking (1986), er gruppas mesterverk og kanskje deres mest tilgjengelige album, krydret med referanser fra 60-tallets popmusikk, spesielt TheBeatles og The Beach Boys. Det er også elementer av psykedelia murrende under enkelte låter. Det mange ikke visste på det tidspunktet var at XTC året før hadde gitt ut EP’en 25 O’Clock som The Dukes of Stratosphear, noe av det mest pop-psykedeliske på britisk jord siden Pink Floyds Bike og See Emily Play.

 

 

I 1984 slapp XTC The Big Express, uten at det vakte noe særlig oppsikt kommersielt sett. Om det var det som gjorde at det gikk en faen i dem vites ikke, men året etter skapte de seg altså alter egoene Sir John Johns (Andy Partridge), The Red Curtain (Colin Moulding) og Lord Cornelius Plum (David Gregory), og lot psykedelia anno 1967 flomme over i The Dukes of Stratosphear. Musikkpressen sniffet kjapt på lunta, men gutta nektet konsekvent at det var dem som sto bak.

 

 

Det var først ved utgivelsen av LP’en Psonic Psunspot i 1987 at de ga etter og innrømmet at de var bakmennene. Etter min mening fungerer 25 O’Clock aller best, de drar det litt for langt ut på Psonic  Psunspot. Låtmaterialet er ikke like sterkt, så en merker at det går litt på tomgang. Og den Alice-i-eventyrland-aktige småpratingen mellom sangene blir noe trøttsomt. Når det er sagt, er begge utgivelsene på høyde med det de lagde som XTC, og låter som 25 O’Clock, The Mole From the Ministry, Vanishing Girl, Collideascope og Pale and Precious er noe av det aller beste de noen gang har gjort, uansett hva de kalte seg.

 

 

 

Les også:

The Dukes of Stratosphear – Psonic Psunspot (5 plater som har inspirert Kanaan)

Se ellers relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.