Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 30. januar 2015

Ukas tips!

Livealbum kan være en blandet opplevelse, ofte er lyden skral eller direkte ræva og det hviler et fattig skjær over det hele. I tillegg får man følelsen av kunstig åndedrett, artisten har begynt å gå på tomgang. Plateselskapet skraper sammen ulike liveopptak av ymse kvalitet, akkurat nok til å rettferdiggjøre en utgivelse, og holder dermed liv i skuta lengre.

Det finnes hederlige unntak, noen av dem har blitt fikset i studio i ettertid, litt overdubbing her, litt ekstra hyling fra publikum der, men i all hovedsak er dette live-innspillinger. Artistene tilføyer noe ekstra til låtene, enten større tyngde, raskere tempo, større følsomhet eller de gjør en helt annerledes versjon av en låt, så annerledes at du nesten ikke kjenner låta igjen. Da er det poeng med en slik utgivelse, da skulle du ønske du var der.

 

 

R.E.M.Live at the Olympia In Dublin – 39 Songs (2009)

R.E.M. var en av de viktigste gruppene med utspring fra den amerikanske indiescenen tidlig på 80-tallet, og de greide kunststykket å gå over til et stort selskap som Warner med verdigheten i behold. Selv om deres siste album Collapse into Now (2011) slettes ikke er verst, vil sikkert noen påstå at det var klokt de ga seg kort tid etter. Jeg synes det er trist de ikke finnes lenger, få grupper har gitt ut en slik konsistent og kvalitetstung katalog i løpet av karrieren. Live at the Olympia In Dublin er beviset, her klaffer alt, stor og feit lyd, morsomme anekdoter fra Michael Stipe og en tour de force-gjennomgang av deres beste låter.

 

 

Talking HeadsThe Name of This Band Is Talking Heads (1982)

Selv om Stop Making Sense (1984) kanskje er bedre kjent, mye takket være Jonathan Demmes film, er The Name of This Band Is Talking Heads en mye bedre dokumentasjon på hvordan Talking Heads var live. Her framstår David Byrne enda mer frenetisk og nervøs, og stemningen er elektrisk. Første disk inneholder opptak fra 1977-79, disk to er fra 1980-81 – med 7 ekstra mann i backingbandet. Dette er førsteklasses Talking Heads.

 

 

The Thing/Thurston Moore Live (2014)

Jazzartister spiller ofte inn plater live, enten i studio eller direkte på konsertene, spesielt innen frijazz-sjangeren, så dette er forsåvidt ikke nytt territorium for The Thing. Dog, offisielt har de bare gitt ut én liveskive tidligere, fremragende Live at Blå fra 2005. Jeg holder imidlertid en knapp på fjorårets utgivelse Live: En plate som kom så sent på året at den dessverre ble oversett av de fleste. I utgangspunktet trenger ikke The Thing ekstra energi, likevel, med Thurston Moore på laget får uttrykket ekstra energi. Thurston Moore er uten tvil rett mann på rett sted.

 

 

Bob DylanLive 1966: the «Royal Albert Hall» concert – the bootleg series vol. 4 (1998)

Offisielt ikke utgitt før i 1998, men definitivt verdt ventetiden. Dette er en av rockehistoriens mest kjente bootlegs, det var her Dylan gikk fra akustisk til elektrisk, ble buet ut og kalt Judas. Skip det akustiske settet på disk 1, kast deg over disk 2 og følg Dylans oppfordring før han og bandet kjører i gang en skranglete versjon av Like a Rolling Stone: «Play fucking loud!»

 

 

Neil YoungLive at Massey Hall 1971 (2007)

Nei, ingen rockegitarer, ingen lange soloer og ingen bråkete Crazy Horse, som du kan oppleve ganske så flott på Live Rust (1979). På Live at Massey Hall kan du derimot oppleve en nedstrippet Neil Young fremføre en rekke klassikere alene på gitar eller piano. Lyden er glassklar, og mannen er i godt humør, du kan nesten ta og føle på den gode stemningen.

 

 

Bonnie ‘Prince’ BillieSummer In the Southeast (2005)

I 2002 spilte Bonnie ‘Prince’ BillieØyafestivalen, og jeg husker jeg var skuffa fordi ‘Prince’ serverte et rent akustisk sett, midt på lyse dagen! Året etter spilte han på So What!, i mørket, der han hører hjemme, med fullt band og slarkede rock ‘n’ roll-attitude. Jeg var i himmelen; en magisk opplevelse. Summer In the Southeast innehar omtrent den samme energien, og Bonnie ‘Prince’ Billie fremfører enkelte låter helt annerledes enn slik vi kjenner dem. Jeg er veldig glad i den sarte og følsomme Bonnie, men herregud så godt det kler han å rocke det opp litt!

 

 

WilcoKicking Television: Live in Chicago (2005)

Etter innspillingen av Yankee Hotel Foxtrot (2002) forlot multiinstrumentalist og medlåtskriver Jay Bennett gruppa, og for mange ble Wilco aldri det samme igjen. Vel, tre knappe år senere hadde Jeff Tweedy & co. fått med seg Pat Sansone på gitar/keyboard, og gitarguru Nels Cline, og det er helt riktig, Wilco ble aldri det samme, de ble mye mye bedre, musikalsk sett. Nels Clines gitarspill tilfører tyngde og eleganse som kler gruppa godt, og velkjente låter fra Yankee og A Ghost is Born (2004) får helt ny vitalitet og raffinement. Kicking Television lever opp til tittelen, den sparker deg knallhardt i mellomgulvet, og du liker det.

 

Built To SpillLive (2000)

Etter den til dels skuffende There Is No Enemy (2009) gikk Built To Spill i glemmeboken min, helt til 2013, da jeg kjøpte vinylutgaven av Live (i forbindelse med Record Store Day), og ble straks minnet på hvor bra de egentlig var. Låtene er primært hentet fra Perfect from Now On (1997) og Keep it Like a Secret (1999), to av de beste skivene. De drar også noen coverlåter, bl.a. en 20 minutter lang versjon av Neil Youngs Cortez the Killer, med stort hell, faktisk. Den like lange Broken Chairs blir kanskje overkill, uansett, bandet er i storform og leverer et helsikkes trøkk. Jeg vil ha tilbake Built To Spill! Nå!

 

 

 

ThåströmSom Jordgubbarna Smakade (2012)

I 1985 spilte Thåström med Imperiet på Chateau Neuf i Oslo. Jeg var blodfan, men bare 13 år, og for liten til å dra. Det eneste jeg kunne trøste meg med var en panegyrisk anmeldelse i musikkavisen Puls. Rub it in liksom. I 2012 fikk jeg endelig oppleve Thåström på Sentrum Scene, og en 27 år gammel drøm ble oppfylt. Deler av låtmaterialet er hentet fra nettopp denne konserten – og jeg kjenner en indre glede hver gang jeg hører på plata. Thåström er eksentrisk som få, og hoderystende bra. Snart er han tilbake med ny plate og konsert, det er bare å glede seg.

 

 

KissAlive! (1975)

Kiss betydde alt for meg fra jeg var 7-10 år, etter det vokste jeg fra dem, og fant dem mer eller mindre teite etter hvert. Alive! hører jeg nå fremdeles på, det er rett og slett et jævla fett rock ‘n’ roll-album, som viser gruppa fra sin aller beste side. Det var mange højdare på Alive II (1977) også, ikke desto mindre, på Alive! tar de kaka. You want the best, you got the best!

 

SJEKK OGSÅ UT:

Led ZeppelinHow the West Was Won (2003)

MC5Kick Out the Jams (1969)

The Rolling StonesGet Yer Ya-Ya’s Out! (1970)

The Clash – Live at Shea Stadium (2008)

Nick Cave & The Bad SeedsLive Seeds (1993)

The WhoLive at Leeds (1970)

AC/DCIf You Want Blood You’ve Got It (1978)

Deep PurpleMade In Japan (1972)

MotörheadNo Sleep ‘Til Hammersmith (1981)

Johnny CashAt Folsom Prison (1968)

Thin LizzyLive and Dangerous (1978)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

One Response to Ukas tips!

  1. Pingback: Munter svanesang – Kristin Danielsen om musikk | Bibliotekartikler.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter