Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 31. januar 2015

Grateful Dead – 2350 konserter på 30 år

En gang var all musikk live

Når den var ferdigspilt var den et minne for de tilstedeværende. Så kom Edison med fonografen, forgjengeren til diverse opptaksutstyr, i 1865. Det skulle ta 50-100 år før dette ble allemannseie. Slik endret forståelsen av hva folk oppfattet som ‘musikk’ seg også. Etter hvert ble det et produkt som først kom ut fra en radiohøytaler, så en kassettspiller eller et stereoanlegg, et sammensatt og konstruert produkt produsert over en lengre tidsperiode i et platestudio. Levende musikk ble til noe utenom den vanlige, en litt eksotisk og sjelden opplevelse, gjerne målt opp mot det man hadde hørt på plate, ofte bedømt som en slett reproduksjon av dette.

 

Konsertene ble et pliktløp

La meg bruke The Beatles som eksempel. De lærte håndtverket sitt som artister nettopp ved å spille live på klubber i Liverpool og Hamburg. Lange blodslit av noen sett. Hvis de ikke fanget interessen til publikum var det slutt. Da de slo gjennom ble konsertene fort et pliktløp for bandet og en ferdigskapt forventning hos fansen. Dårlig PA-utstyr gjorde at ingen hørte annet enn hylinga fra publikum. The Beatles lot scenen være scene og brukte teknologien i studioet for hva den var verdt til å utvikle sin egen nyskapende musikk, som de for ettertiden er mest kjent for.

 

Verdens beste liveband

Det er mange unntak som bekrefter denne ‘regelen’. The Who. Led Zeppelin. James Brown. The Allman Brothers Band. Kanskje det beste eksempelet er det erkeamerikanske bandet The Grateful Dead. De er på mange måter det mest spennende og myteomspunne bandet i amerikansk kulturhistorie, selv om de ikke er så kjent i Norge. Og veldig kanskje verdens beste liveband. Hæ?, sier du muligens. Forklaring følger:

 

The Summer of Love

San Francisco 1965. Endringene i dette omkalfatrende tiåret hadde allerede begynt med små krusninger i den vestlige verden. Elvis, Beatles, borgerrettighets- og fredsdemonstrasjoner. I denne byen på vestkysten av USA hadde utviklingen kanskje kommet lengst på det amerikanske kontinentet. En heterogen miks av beatpoeter, homofile, motorsykkelgjenger, akademikere og generelle døgenikter hadde funnet et fristed her. Det som skulle bli det store mediafenomenet The Summer of Love i bydelen Haight-Ashbury i 1967 var allerede så smått i gang. Byen tiltrakk seg rett og slett annerledes tenkende, mye på grunn av en historisk generell liberal holdning.

 

Undergrunnsmiljøet i San Francisco

Flere av USAs mest toneangivende universiteter og akademiske miljøer ligger også i nærheten av byen. Her ble det blant annet forsket på effekten av det hallusinogene stoffet LSD. Det var utviklet i Sveits rett før andre verdenskrig og opprinnelig tenkt brukt i psykiatrien. Amerikanske myndigheter fattet interesse for stoffet, kanskje ikke bare med altruistiske hensikter, og motiverte til forskning på ulik bruk. Denne forskningen involverte forsøk på frivillige, flere i undergrunnsmiljøet i San Francisco trengte denne ekstrainntekten, og snart gikk det gjetord om opplevelsene de som hadde tatt stoffet hadde hatt. LSD ble ikke forbudt i California før høsten 1966, og i USA nasjonalt før to år etter.

 

Warlocks

Forfatteren Ken Kesey så seg selv som lenken mellom beatpoetene og hippiebevegelsen. Som student på 50-tallet observerte han og vennene misunnelig beatpoetene. Etter å ha skrevet suksessromanen One Flew Over The Cuckoo’s Nest i 1962, kjøpte han en større eiendom utenfor San Francisco. Dette ble tilholdssted for en gruppe alternativt tenkende individer. I 1965 begynte de å arrangere såkalte Acid Tests, fester hvor alle deltakerne ble servert LSD. Husbandet her var en gjeng fra San Francisco som kalte seg Warlocks.

Warlocks ble dannet på restene av jugbandet Mother McCree’s Uptown Jug Champions i 1965. Et jugband er et skramleband med en blanding av hjemmelagde og kjøpte instrumenter som spiller folkrock og gamle standardlåter. Da Jerry Garcia, Bob Weir, Ron ‘Pigpen’ McKernan og Bill Kreutzman byttet navn til Warlocks, skiftet de også ut de akustiske instrumentene med elektriske. Musikken var i utgangspunktet ganske streit bluesrock med et klart garasjepreg, men inntak av LSD gjorde at låtene ofte skled ut i lange, relativt ustrukturerte improvisasjoner.

 

The Grateful Dead

Da karene i Warlocks fikk nyss om at et band på østkysten av USA kalte seg det samme (disse skulle senere bli kjent som Velvet Underground) skiftet de navn til The Grateful Dead høsten 1965. Navnet skal være mer eller mindre tilfeldig valgt, uten en dypere mening bak. Samtidig fikk de med seg den klassisk skolerte trompetisten Phil Lesh på bass. Grunnbesetningen, som skulle bestå i 30 år, var på plass.

 

Motkultur

Det er neppe å ta for hardt i å kalle The Grateful Dead en av de viktigste eksponentene for motkultur i USA de siste 50 åra. Hvorfor de i liten grad har fått anerkjennelse for dette i Norge, og kanskje i hipsterkretser generelt, er et interessant spørsmål. Gruppa har konsekvent kjørt sin egen linje og hatt tilnærmet full kontroll i hele karrieren. Dette har trolig vært en viktig årsak til at livespillinger fikk hovedfokus. Studioplater var forbundet med mange usikkerhetsmomenter, ofte utenfor deres kontroll. Det skulle klaffe med produsent og tekniker i studio, det kostet mange penger, platene skulle markedsføres og distribueres. Når det kom til konserter, hadde bandet en mye større grad av kontroll, med egne folk i de fleste ledd. Ergo var den logiske løsningen å kjøre på med turnering og konserter for å få mat på bordet.

 

Haight-Ashbury

I begynnelsen spilte bandet stort sett i California. Da omtalte Summer of Love eksploderte i 1967 bodde bandet i et kollektiv midt i Haight-Ashbury-distriktet og sto fram som det musikalske lydsporet til den nye, psykedeliske perioden sammen med andre bysbarn som Jefferson Airplane og Janis Joplin. Mot slutten av 60-tallet utvidet de aksjonsradiusen sin til hele USA. En ekstra trommeslager og ditto keyboardist ble med i bandet for å gi større fleksibilitet på scenen.

Rundt 1970 skjedde det en markant endring i mye av musikken bandet spilte. Låtene ble kortere, mer nedskalerte og countryrock- eller americanapregede. Coverlåter av Merle Haggard, Kris Kristofferson og andre kom inn i repertoaret. Den nye keyboardisten forsvant, trommeslager 2 likeså. Dette året ga bandet ut sine to kanskje beste studioalbum, Workingman’s Dead og American Beauty.

 

Livespillingene

Livespillingen fortsatte med uforminsket styrke. I 1972 var bandet på sin første Europaturne. En av de opprinnelige medlemmene, sanger, munnspiller og organist Pigpen begynte å få alvorlige helseproblemer. Han trakk seg fra gruppa i 1972 og døde året etter. Ny keyboardist het Keith Godchaux. Pigpen var den som hadde hatt den største blues- og countryinfluensen i bandet. Da han forsvant skjedde det en dreining i et mer soft, jazzpreget uttrykk. Improvisasjonene var minst like lange og mange som før, men fløt lettere og var ofte mer funky og melodiøse enn psykedeliske.

 

Wall of Sound

Populasjonen som var med bandet på den stadige turneringen vokste jevnt og trutt. En større og større lydrigg, som etter hvert ble til monsteret Wall of Sound, satt sammen av 600+ høyttalere, krevde flere og flere hjelpende hender. I tillegg var det generelt liten kultur for å si nei i Grateful Dead-leiren. Det var mange munner å mette, og generelt lange beslutningsrekker.

 

The Grateful Dead Movie

I 1974 var det stopp. Gruppa orket ikke turnere mer og la ned store deler av organisasjonen. Synd på mange måter, siden bandet var på en av sine absolutte formtopper, men like fullt forståelig. I filmen The Grateful Dead Movie er en av konsertene deres dette året foreviget. Vi får her et lite inntrykk av hvilken happening en Dead-konsert var. Fansen har samlet seg utenfor med egne små fester. Inne er det fraternisering, folk i diverse stadier av ruspåvirkning, kvinner og menn i flagrende gevanter som danser, til og med noen små barn oppe på scenen, ballonger.

 

On the Road Again

Men det er vanskelig å holde en gammel sirkushest i ro. I 1976 var bandet ute på veien igjen. Nå med trommeslager nummer 2, han fra slutten av 60-tallet, tilbake ombord, og en slankere, mer strømlinjeformet organisasjon rundt seg. Og fra nå fortsetter bandet i prinsippet å turnere fram til Jerry Garcia dør i 1995 og alle går hver til sitt. Mot slutten av 1970-tallet endrer det generelle musikalske bildet karakter igjen, denne gangen mot mer streit rock. Keyboardist Godchaux slutter, en ung Brent Mydland kommer inn med en vitaliserende kraft i 1979. Utover på 80-tallet beveger bandet seg fra konserthaller og over til stadioner og arenaer.

 

Deadheads

En liten kjerne av fans følger bandet helt fra starten. Den vokser jevnt og trutt. Tidlig på 70-tallet begynner man å titulere disse Deadheads. På 80-tallet tar Deadhead-fenomenet av med hundrevis og tusenvis som følger bandet på turneer, kler seg i fargerike gevanter, lever av å selge diverse småting eller opptre på steder de kommer til, feste med likesinnede utenfor konsertstedene etc.

 

Formtopp og hjerteinfarkt

I 1987 får Jerry Garcia slag, men kommer seg ganske raskt på beina og fortsetter som før, både med turneringa og heroinmisbruket som har fulgt ham siden tidlig 70-tall. Bandet får samme år sin første topp 10-singel med låta “Touch Of Grey”. På starten av 1990-tallet får bandet en siste formtopp. I denne perioden er bandet nummer to på lista over artister som tjener mest på livejobbing, bare slått av The Rolling Stones. Men så var det altså slutt. Garcia døde av et hjerteinfarkt, 53 år gammel, etter heroinmisbruk og påfølgende helseplager.

 

Bedre live enn på plate

Men. Bare å spille mange konserter i løpet av karrieren er ikke nok til å bli et stort liveband. The Rolling Stones er jo et eksempel på det? The Staggering Juggernauts fra Australia likeså. Det må være noe mer. Cluet med The Grateful Dead er at de rett og slett var en anomali i rockeverden, de var bedre live enn på plate. Nye låter ble alltid prøvd ut på konsertene før de eventuelt ble spilt inn på studioplater. Det var scenen som var deres element, ikke platestudioet. Det er jo forsåvidt vel og bra, men i seg selv ikke noen garanti for kvalitet, det heller. Den viktigste enkeltårsaken til at bandet var så bra, er variasjonen. De opererte ikke med tradisjonelle setlister på konsertene sine. I stedet valgte de låter fra et reservoar de hadde øvd inn, som på det meste var over 100, på sparket. Fra 70-tallet og utover fungerte det omtrent slik: Jerry Garcia og Bob Weir sang annenhver låt. Når Garcia var ferdig med sin, begynte Weir med introen til den han ville synge og de andre fulgte etter. Dette skaper en uforutsigbarhet og dynamikk jeg tror er essensielt for at bandet skulle trives på scenen kveld etter kveld, og levere jevnt og trutt på topp i 30 år. Alt i alt skal bandet ha spilt over 500 ulike låter i løpet av livekarrieren.

 

2350 konserter på 30 år

Hvis du vil høre selv finns det tilnærmet uendelige kilder der ute. Av de anslagsvis 2350 konsertene The Grateful Dead spilte i løpet av 30 år er rundt 2200 tapet av bandet selv. I tillegg fikk fansen lov å ta opp konsertene også, så lenge de ikke brukte dette kommsersielt. Mer enn 50 komplette konserter er gitt ut i bandets regi i form av CD-bokser. Det finns også massevis på nettet. Her er noen eksempler fra Youtube:

 

 

 

 

Det beste livebandet noensinne

Jerry Garcia er død, The Grateful Dead er oppløst, men statusen som det kanskje beste livebandet noensinne står sterkt ennå, takket være arkiver med tilnærmet uendelig tilgang. Mens musikkhistorien har tatt en 360 graders reise de siste tiårene, har The Grateful Dead på mange måter kjørt full fart rett framover, og er mer relevante enn noen gang.

Tekst: Kjetil Syverud

Du kan låne musikk, dvdér, bøker og noter av utøvere som er nevnt i saka, bare søk her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 6 andre abonnenter