Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 24. februar 2015

Plateanmeldelse: Led Zeppelin – «Physical Graffiti»

I dag er det 40 år siden Led Zeppelin slapp «Physical Graffiti» (1975), et hyllet mesterverk, men også begynnelsen på slutten for en av de mest suksessfulle tungrock-gruppene gjennom tidene.
  Tekst: Stian Bjørnsson Hope 

Vinteren 1975 var det to år siden Led Zeppelin hadde kommet med nytt materiale. Etter heftig turnering i 1973 med det foregående albumet Houses of the Holy, hvor de satte ny kassarekord i Amerika, og til og med slo The Beatles, tok de en velfortjent pause det meste av 1974. Med et viktig unntak. I januar og februar samme år hadde de festet 8 låter til tape, som senere skulle utgjøre halvparten av det det som skulle bli det mest ambisiøse verket i katalogen deres.

Physical Graffiti var Led Zeppelins 6. album, og det første som ble utgitt på deres eget plateselskap Swan Song. Et dobbeltalbum på 81 minutter, en parademarsj i forskjellige musikkstiler, fra streit rock, til progrock, blues og akkustisk folk, og østlig inspirert orkestrering. Noe som muligens henger sammen med at det er innspilt over flere år. 3 låter strekker seg helt tilbake til 1970, 4 låter er fra ’71 og ’72, mens resten ble spilt inn på Headley Grange i ’74. For øvrig et sted Led Zeppelin hadde brukt med stort hell tidligere, Led Zeppelin III, Led Zeppelin IV og Houses of the Holy hadde alle delvis blitt spilt inn der. Visstnok et kaldt og fuktig sted, men som Jimmy Page skal ha uttalt: Other bands had rehearsed there and hadn’t had any complaints. That’s a major issue, because you don’t want to go somewhere and start locking into the work process and then have to pull out.

Grunnen til at ble et dobbeltalbum: De opprinnelige låtene fra ’74 varte over de vanlige 40-45 minuttene, de valgte derfor å ta med ulike outtakes og uinnspilte låter fra tidligere innspillinger. Jimmy Page uttalte følgende til Trouser Press i oktober 1977: This time we figured it was better to stretch out than to leave off. En klok avgjørelse. Robert Plants stemme er en smule mørkere. Utover det kan en ikke høre at det er innspilt på ulikt tidspunkt. Det er konstruert som en helhet og viser gruppa fra sin sterkeste side. Jim Miller fra Rolling Stone skal ha sagt at det var gruppas Tommy, Beggar’s Banquet og St. Pepper i ett.

Apropos The Beatles og dobbelalbum, det er lett å trekke en parallell til The White Album, der sistnevnte hadde hatt godt av en slanking (tenk hvilket fantastisk enkeltalbum det kunne blitt!). Det er derimote veldig få, om ingen, dødpunkter på Physical Graffiti. De greide dessverre aldri å kom opp på samme nivå igjen, de to neste albumene, Presence (1976) og In Through the Out Door (1979) har sterke enkeltlåter, likevel er det noe av det svakeste de har gjort. Kanskje de ikke greide å takle inntoget av punk og disco? Kanskje John Bonhams alkoholinntak ble for belastende? Ikke godt å si. Physical Graffiti på sin side er et udiskutabelt mesterverk, som toppet listene i både England og USA og solgte til 16 ganger platinum.

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Led Zeppelin & Led Zeppelin II & Led Zeppelin III

Robert Plant til Notodden Blues Festival

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.