Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 2. mars 2015

Det sorte på biblioteket II… Depeche Modes mørke høydepunkt av et album…

depeche_mode_2013

 

I artikkelen Det sorte på biblioteket… la vi kursen mot det sorte i musikken. En av de sorte låtene er Depeche Modes «Black Celebration». Her følger en gjennomgang av hele Depeche Mode-katalogen, en katalog som inneholder mange mørke høydepunkter.

 

Tekst: Victor Josefsen

 

Tidlig i karieren ble Depeche Mode sett på som et rent synthpop band, og satt i bås med Human League, Heaven 17 og Orchestral Manoeuvres In The Dark, for å nevne noen. Med albumet Construction Time Again fra 1983 ble de så plassert i den elektroniske industri sandkassen.

 

 

Depeche Mode på sin side hoppet bukk over forsøkene på båssetting. Gruppas store force er evnen til stadig å fornye seg, samtidig som de henter fra utgangspunktet sitt: 80-talls synthpop. Med andre ord: Depeche Mode tar fra fortiden uten engang å være i nærheten av å låte utdatert.

I 1997 utga Depeche Mode sterke Ultra. En, ja, bragd, sett i lys av hva Depeche Mode tidligere hadde prestert. Det er nok å nevne eldre låter som ”Black Celebration”, ”A Question of Lust” og ”Stripped” fra albumet Black Celebration (’86) og ”Never Let Me Down Again” fra Music For the Masses, som kom året etter.

 

 

Ultra ble gitarene for alvor integrert i Depeche Modes lydbilde. Særlig gjorde dette seg gjeldende på låta ”Useless”. En av mine Depeche Mode-favorittlåter. Likevel, ingen ville vel påstå at Depeche Mode høres ut som blekt engelsk gitarband bare på grunn av et-par gitarer. Å nei da, de lyder  like elektronisk som tidligere, bare mer kraftfullt.

På samme album finnes låter som for eksempel ”Sister Of Night”, som vekker assosiasjoner til Black Celebration, Depeche Modes mørke høydepunkt av et album. De flikker på soundet og hiver inn nye detaljer her og der, og kommer opp med nye låter som matcher de gamle.

 

 

i 2001 kom Exciter. Her er imidlertid Depeche Mode nede i en kreativ bølgedal. Den lett gjenkjennelige tunge bassen og trommene er til stede. Men i forhold til Mode på sitt beste, der de på tross av den kjølige elektronikken ofte er mer menneskelige enn mangt et gitarband, er Exciter  kun en sval sommerbris av lett melankoli.

 

 

Rytmisk er Depeche Mode mer lettbente  og samtidig mer varsomt dvelende enn på lenge. Nok en syntese, og enda et forsøk på å ta gruppa et nytt steg videre. Dette var nok den nye produsenten Mark Bell (Björk) sin idé, noe han lykkes bare delvis med.

 

 

Depeche Mode kom sterkt tilbake med Playing the Angel i 2005. Og studioealbumene Sound of the Universe (2009) og  Delta Machine (2013) føyer seg pent inn i rekken av gode Mode-utgivelser.

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

One Response to Det sorte på biblioteket II… Depeche Modes mørke høydepunkt av et album…

  1. Pingback: Det sorte på biblioteket… eller syv musikalske øyeblikk med «black» i fokus | Bokgauken

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 12 andre abonnenter