Søk Meny Lukk
Lukk
Av: admin Anbefalinger 15. april 2015

Hva jeg elsket

Seigmen2

Tekst: Rolf Andersen

Jeg er ikke blant de som så Seigmen da de het Klisne Seigmenn og brukte oljefat som trommer (lenge før Kaizers). I Vestfolds alternative rockemiljøer på 90-tallet var det et skille mellom de som var der da og vi som kom etter. For noen gir det fremdeles kred i å være blant de første, men jeg skammer meg ikke over å komme sent til kalaset. Seigmen var ikke alt for meg, men de var alltid der. Jeg var ikke blodfan, jeg dyrket ikke bandet som om de var uvirkelige størrelser på en uendelig fjern rockehimmel. Tvert imot, de var lokale gutter, litt som meg. Litt. Nettopp derfor var de så viktige.

I 1993 hørte jeg Seigmen for første gang på en CD som fulgte med musikkavisen Rock Furore. Jeg var seksten, bodde i Sandefjord og forsøkte desperat å ta avstand fra alt alle andre likte. Derfor var det befriende å finne en musikkblekke som skrev om band ingen (i alle fall ikke jeg) hadde hørt om. Dessuten fulgte det en gratis CD med på kjøpet og på den ene gratis CD’en var det en låt som het Mesusah. Bandet var fra nabobyen Tønsberg og låta var noe av det råeste jeg noensinne hadde hørt. Og bandet viste seg jo å være (nesten) akkurat som meg! Bare mer hårete. Og eldre. Og tøffere. Jeg hadde lest en anmeldelse av Pluto, den ørlille debuten til Seigmen, men jeg hadde ikke hørt den. Jeg hoppet rett på monsteret som het Ameneon. Etter å ha hørt i hjel Mesusah på Rock Furore-CD’en gjorde jeg nemlig det eneste en sekstenårig, kvisete wannaberocker kunne gjøre når han trengte musikalsk påfyll i Sandefjord: jeg løp til biblioteket. Det var på Sandefjord bibliotek jeg fant Ameneon og jeg lånte den sikkert et tosifret antall ganger i løpet av et halvt års tid. Det var noe uvirkelig over blandingen av goth-mystisisme og metal/hardcoreriff som bare traff meg så voldsomt. Det var heavy metal uten å være…. heavy metal. Dette kunne jeg tillate meg å like! Og fra Ameneon gikk veien tilbake til Pluto. Jeg var solgt.

 

 

Svenners Venner-festivalen ble holdt i Hovlandhallen i Larvik en gang i ‘93. Det var en rusfri festival for ungdom og det ble min første ordentlig store rockekonsert. Jokke var der og Gartnerlosjen var der. Lars Lillo-Stenberg var der. Og Seigmen var så veldig der. Man glemmer ikke sin første store konsert og jeg husker turen til Larvik i detalj. Bussturen frem og tilbake, Jokke med band som satt i ei lekestue utenfor hallen og drakk før konserten, småpanikken da noen åpnet et CO2-apparat foran scenen, den hårete scenevakta med verdens minst kledelige helsetrøye. Verden kunne ikke bli bedre. Seigmen låt så bra, det var nesten skummelt hvor mye energi de hadde. For sekstenårige meg var det den perfekte introduksjon til konsertlivet generelt, og det var det første av etter hvert mange livemøter med bandet.

Et år eller to senere spilte jeg selv på scenen i Hovlandhallen. Det var Ungdommens Kulturmønstring og bandet jeg spilte i hadde uklare ambisjoner om å være det særeste og tristeste bandet som til da hadde spilt på UKM. Vi kom ikke videre, men Kim Ljung satt i juryen ønsket i følge ryktene å sende oss videre til Trondheim…

Jeg så Seigmen flere ganger etter den første konserten i ‘93. Det var alt fra små, uannonserte akustiske konserter til større produksjoner på store scener. For Seigmen vokste seg større, mye større enn et lokalt rockeband egentlig kunne tillate seg og det ble tydelig ikke bare på scenen men også på plate. Først kom Hjernen er alene, med strykere og det hele. Pene strykere. Jeg gliser fortsatt jeg når jeg åpner digipacken EP-en kom i og ser bildene av hårete Seigmen på den ene siden og stivpyntede Strings Unlimited på den andre. For denne kjøpte jeg altså, biblioteket hadde gjort jobben sin. Det var mitt første spontankjøp av musikk (stor takk til Alliance platebar i Sandefjord). Så kom Total. Hva skal jeg si? Den var total, rett og slett. Spilt inn med verdenskjent produsent var Total en maktdemonstrasjon fra et band som virkelig hadde funnet seg selv. Ameneon var et monster, men sammenlignet med Total var den en firfisle ved siden av Godzilla. Låter som Colosseum, Döderlein og Monument definerte bandet da og de er like sterke i dag. Seigmen var utvilsomt de største guttene i Vestfold.

Roskildefestivalens 25-årsjubileum ble feiret med et kjempefyrverkeri og for noen av oss fungerte det som oppvarming for det virkelige høydepunktet. 1995 er året, jeg er atten år gammel og er på min første “voksenfestival”. Av respekt for familie og andre som ikke vet bedre skal jeg ikke gå i detalj om hvordan det utartet seg, men heller holde fokuset på det viktigste – musikken. Blur, Bob Dylan, Elvis Costello & The Attractions ++, Gil Scott-Heron, Jeff Buckley, Oasis, R.E.M., Weezer – det er bare noen av de artistene som spilte i Roskilde ‘95 som jeg ikke husker om jeg så eller ikke. Men jeg husker Seigmen som stoppet sin konsert for at alle skulle få med seg jubileumsfyrverkeriet. Den konserten er fremdeles høyt oppe på lista over de beste jeg har vært på.

Men det skjedde noe annet i 1995. Det var da det begynte å bli vanskelig å kombinere det å være sær med det å like Seigmen. Bandet dro til USA og kom tilbake med en kjempesuksess av en ballade som het Metropolis. I tillegg hadde de tatt med seg noe som het “image”. Det var i følge mediene helt nytt i Norge og viste seg å være laget av lateks.

Det lønner seg å være frempå og tidlig ute. Det fikk vi som satt i styret i SOS Rasisme i Sandefjord erfare da vi klarte å booke Seigmen til en antirasistisk konsert på Verdensteateret. Det må ha vært i ‘95 og aldri før hadde det vært lettere å dele ut løpesedler. Småjentene som normalt snudde ryggen til oss kom plutselig løpende og ville ha flere løpesedler bare fordi det sto Seigmen på dem. Alle digga Metropolis og Alex var bare såååååå kjekk! Metropolis ble en av de mestselgende norske singlene gjennom alle tider og for oss svartkledde begynte det å bli litt kleint. Jeg var brannvakt bak scenen under konserten og fikk se det mye omtalte imaget på nært hold. Jeg fikk også se småmobbing av trommis Noralf på grunn av manglende lateksbekledning. De lokale heltene var i ferd med å bli for store for meg. Eller var det egentlig det som var problemet? Var det ikke egentlig sånn at det var musikken som begynte å bli litt kjedelig? OK, Slaver av solen funka veldig bra, det samme med Nemesis. Og Sort disippel var grei. Et par andre låter var også bra nok. Men hvor var riffene og den aggressive håretheten? Det var tonet ned til fordel for småtrist gitarklimpring. Seigmen var på sett og vis blitt litt… emo. Men de var fortsatt noe helt for seg selv, det var ingen andre som dem. Men noe begynte altså å lugge. Og for å gjøre småvondt verre putta de et par livespor fra Roskildekonserten på CD-singelen Metropolis. Det var jo “min” konsert! Jeg er fortsatt sikker på at jeg kan høre meg selv rope før den ene låta. Men Metropolis var et slags endetidstegn for meg. Ingen ting kunne bli som før. Så kom faenskapet ut på engelsk.

 

 

Seigmen så bedre ut enn noen sinne. De hadde rendyrket lateksimaget sitt til fulle og så ut sånn som rockestjerner skulle gjøre. Men noe var borte. De hadde ikke lenger aggresjonen og energien de hadde hatt, i alle fall ikke på plate. Live var de fortsatt store, men for meg, som så på dem som “mitt” band, hadde noe skjedd. De var ikke lenger som meg. De var rockestjerner. Ga jeg opp Seigmen der og da? Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg hørte på Radiowaves da den kom ut og jeg likte Universal og sikkert et par andre spor, men alt i alt ble den plata fort glemt. For mye elektronikk og for lite gitarer. Etter Seigmens konsert på Rockefeller i ‘97 var det nachspiel på John Dee og bandet jeg året før hadde fått fyken fra spilte. Jeg var ikke der. Jeg hadde innsett at jeg aldri ville bli rockestjerne og var (relativt) komfortabel med det.

 

 

Så sa Sverre takk for seg og Seigmen ble oppløst. Det var plutselig veldig lenge siden uannonserte akustiske konserter i overfylte lokaler i Tønsberg. Heltene hadde spilt seg fra små scener i Vestfold via Topp 20 til den store stillheten. Zeromancer kom og forsøkte å ri på bølgen etter Seigmens forlis, men de druknet i sin egen sjanger. Året var 1999. Det var slutt.

Ekstranummer!

 

2005 – Seigmen kommer tilbake. Fra X til Døden – konsertopptak fra Dødens dal på DVD. Dokumentar. Hele historien. Jeg var ikke i Dødens dal, men forhåndsbestilte DVD’en og så den etter hvert i filler.

2006 – Jeg synger (roper) meg hes under en av konsertene på Rockefeller og er plutselig tenåring igjen. De er bedre enn noen gang, de har så mye energi og er så samspilte at det virker som de har brukt de siste årene på å øve intenst i kjelleren til Sverre.

2008 – Seigmen spiller i Operaen. Marius er på hjemmebane og synger Agnus Dei. Huset gynger. Litt mye Radiowaves, men det funker. Nok et vellykket comeback.

 

 

2012 – Seigmen spiller på Sentrum scene etter en runde festivaler. Nok et comeback. Jeg er der, men kjenner jeg begynner å bli litt mett.

2015 – Hva vi elsker og Enola. Bandet som uten at jeg helt forstod det selv var med på å definere ungdomstiden min er tilbake med ny musikk. Jeg vet at jeg ikke hadde klart en runde til med bare de gamle låtene og jeg tror ikke jeg er alene. De måtte komme med noe nytt for å kunne fortsette. Men er musikken bra nok? Det er helt ok. Mer klimpring, mindre riffing. Når historien en dag (igjen) skal oppsummeres vil jeg sikkert huske at de kom tilbake med en ny plate. Men det er ikke lenger mitt Seigmen. Det er ikke denne skiva som var det lokale soundtracket til ungdomstiden min. Men kanskje er det noen unge sortkledde der ute som nå arver Seigmen som “sitt” band. Kos dere med dem, de vet å levere. Jeg tror jeg sier takk for turen. Til neste comeback.»

 

Seigmen på Deichmanske bibliotek, Musikkavdelingen

One Response to Hva jeg elsket

  1. Pingback: Kanalrocken i Horten – to sjukt fine dager i juli | Bibliotekartikler.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 5 andre abonnenter