Søk Meny Lukk
Lukk
Av: admin Anbefalinger 4. mai 2015

Antiapartheid i praksis

I 2012 gjestet Paul Simon Norge sammen med musikerne fra Graceland-albumet, og de spilte mye av musikken fra nettopp den plata. Plata kom ut i 1986, og selv om den i ettertid er blitt hyllet som et mesterverk, var det stor kontrovers rundt den da den kom ut.
Tekst:Ranja Bojer

Grunnet det umenneskelige apartheidregimet var det full boikott av Sør-Afrika midt på åttitallet. Da Paul Simon dro dit for å samarbeide med sørafrikanske musikere fikk han mye pepper, fra ANC (African National Congress, som Nelson Mandela jobbet for) såvel som fra andre antiapartheidaktivister. Konsertene i kjølvannet av plateutgivelsen ble ledsaget av illsinte demonstrasjoner, noen steder til og med håndgranater og bombetrusler. Sikkerhetssjekkene på konsertene var ekstreme. Motstanderne av Simon hadde en sterk sak og de hadde gode argumenter. Boikott er boikott, vi kan ikke gjøre unntak, da er det ikke lenger en boikott.

Historien har vist at den totale boikotten av Sør-Afrika fungerte. Verden kunne fordømme styresettet moralsk så mye den ville, men det hjalp lite. Det er penger som skriker høyest. Omsider falt regimet. Simons brudd på boikotten greide ikke ødelegge det, med det var jo heller aldri hans hensikt.
Hva var så hans hensikt? Jo, ganske enkelt å lage musikk. Simon hadde ingen politisk agenda, han ville bare lage plate. Graceland kan ses på som antiapartheid i praksis. Simon ville samarbeide med svarte sørafrikanere på like vilkår. Det at han ikke hadde noen politisk agenda gjør dette aspektet enda sterkere, enda mer overbevisende. Det var ingen «jeg må samarbeide med de stakkars, undertrykte folkene for å støtte deres sak»-holdning, han ville ha et samarbeid av rent kunstneriske årsaker, uten å forholde seg til politikken. Naivt, ja, men likeverd i praksis.

Historien har ikke bare vist at boikott fungerte, den har også vist at Paul Simons plate Graceland er et ruvende mesterverk i populærmusikkens historie, en klassiker, og et lite stykke pionerarbeid. Det var kanskje ikke riktig det han gjorde, men jammen er jeg glad han gjorde det likevel. Verden ville vært et fattigere sted uten Graceland.

Nå er det snart 30 år siden platen kom ut, Paul Simon har vært i Sør-Afrika og pratet med ANC, skværet opp, kan man si. Det hele ble filmet, og finnes på dokumentaren Under African Skies, som ble sendt på NRK. Den er også å finne som en del av den nyutgitte jubileumsutgaven av Graceland-skiva.

Graceland-turneen, der Simon fikk med seg størrelser som Miriam Makeba, Hugh Masekela og koret Ladysmith Black Mambazo, gikk, til tross for protestene, sin seiersgang verden over. Dessverre fikk de ikke spilt i Sør-Afrika, siden Miriam Makeba ikke hadde innreisetillatelse i sitt eget hjemland. Det nærmeste de kom var Zimbabwe, og konserten de gjorde der ble filmet og utgitt på DVD (Graceland, The African Concert). Jeg håper utgiverne kjenner sin besøkelsestid og trykker opp denne i nytt opplag.

Oslo Spektrum, tirsdag 24. juli 2012, bevende av glede sitter jeg nesten rett foran scenen og ser og hører musikken som har vært en så viktig del av min ungdom og mitt voksne liv. Miriam Makeba døde i 2008, men ellers var de der, de fleste som var med på turneen i 1987. De afrikanske musikerne gjorde flere solonummer, og ett av de mange høydepunktene for meg var Hugh Masekelas intense Stimela (Coal Train). Denne ble mer som et verk enn en sang, han fortalte, sang, stønnet, spilte, ropte og gryntet så vi både så, hørte og luktet toget som dundret gjennom det afrikanske landskapet, på vei til gruvene i Sør-Afrika, der gruverarbeiderne klatrer langt under jorda, langt vekk fra sine kjære, til sin mørke verden av støv og trange ganger med farer rundt hvert hjørne.

Sør-Afrikas politiske framgang ble selvsagt feiret på denne konserten, det skulle bare mangle. 25 år er gått, og det utrolige har skjedd: Nelson Mandela er satt fri og de svarte sørafrikanerne har fått rettigheter i sitt eget land. Om Paul Simon kan tillegges noen rolle i det hele, så er jeg ganske overbevist om at han var en positiv drivkraft heller enn det motsatte.

 

Bildet viser Joseph Shabalala, lederen for Ladysmith Black Mambazo, sammen med Paul Simon, under Graceland-turneen, anno 2012.

Bildet viser Joseph Shabalala, lederen for Ladysmith Black Mambazo, sammen med Paul Simon, under Graceland-turneen, anno 2012.

Saka er hentet fra Trondheim folkebibliotek – Musikkavdelingen sin blogg musikkprat
Tekst: Ranja Bojer

One Response to Antiapartheid i praksis

  1. Pingback: Min platesamling: Ando Woltmann | Bibliotekartikler.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.