Anmeldelse: Amnestiet – Alt vi gjorde var meningen
AMNESTIET
ALT VI GJORDE VAR MENINGEN (2014)
KRANKENHAUS / PHONOFILE
4
Oslobandet Amnestiet åpner debutalbumet «Alt Vi Gjorde Var Meningen» med å synge at det er best å være seg selv. Det er noe de tydelig også etterstreber.
I egenomtalen går de langt i å beskrive seg som både et døgnåpent kulturelt sykehus og utøvere av så vel magisk realisme som lytterens støttende bror. Målet er å gi amnesti til såre sjeler. Det er heldigvis ikke bare store ord over gjenbrukt studentrock.
Det er i overkant lett å liste referanser. De mest åpenbare er Di Derre og dess like, inkludert tidlig DeLillos og andre norskspråklige rockebands snilleste popsider. De har i tillegg lånt et halvt musikalsk øre til vestlandsk folkrock. Det er også i folksporene de likner minst på sine åpenbare forbilder, og med det heves interessefaktoren.
Andresporet «Gale Mathias» er kanskje den mest påtakelige i så måte, mens duetten «Havet», er i sin vuggeviseform folkelig på mer lavmælt og behagelig vis. Strykerne i «Hvorfor gråter du» balanserer kabaretfaktene, og står etter hvert frem som det fremste eksempel på Amnestiets egenart.
I enkelte av de øvrige låtene dveles det litt for mye ved både verselinjer og takter andre har spilt i stykker for både ett, to og tre tiårsiden. Åpningen på sistesporet «Sang fra graven» er eksempelvis kanskje ikke direkte plagiat, men det er så nær at det knapt kan godtas. Den lander likevel støtt takket være en sjarmerende selvsikker avslutning.
Det har de siste årene vært mindre trangt om plassen i poprockens vennlige hjørne. Men Amnestiet kan se ut til å fylle rommet med noe man ikke visste man savnet. / ASLAUG OLETTE KLAUSEN
Aslaug Olette Klausen er frilansjournalist og medieviter. Anmelder musikk for Spirit og Gaffa. Tilkallingsvikar i Journalisten, og skriver relativt fast for Ballade. Har vært blant annet medieovervåker og webkommunikatør. Skrev for musikkmagasinet Puls på slutten av 90-tallet.
