Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Frank Michaelsen Anbefalinger 30. juli 2015

Historietimen: Disco Demolition Night

Mot slutten av 70-tallet var discosjangeren blitt så populær og allestedsnærværende at enkelte kalte den "et samfunnsproblem". Selv rockeband som The Rolling Stones og Queen svingte seg på hitlistene med discolåter. Det var skumle tider.
Tekst: Frank Michaelsen

Burn baby burn

Under Grammy-utdelingen i 1979 hadde discoutøvere stukket av med de gjeveste prisene. Avisene fyrte opp under en oppfattelse av at sjangeren nå var i ferd med å ”ta helt over”. Mest provosert av dette var Steve Dahl, en av Chicagos mest populære radiopersonligheter.

 

travolta

 

Anti-discobevegelsens foregangsmann likte dårlig at favorittband som Led Zeppelin tapte radiotid til fordel for Village People, Chic og Donna Summer. Steve Dahls mest omtalte radioinnslag bestod i å oppfordre lytterne til å ringe inn disco-ønsker slik at han kunne ødelegge vinylplatene på lufta til eksploderende lydeffekter. Sjefene hans var lite imponerte, men Dahl var som nevnt populær, så de lot han holde på.

Da radiokanalen gikk over til en ren discoprofil sluttet Dahl i protest. Sammen med eks-rockegitaristen Steve Meek fant han ut at «noe mer» måtte gjøres med samfunnsproblemet Disco.

«Disco Demolition Night» skulle brake løs den 12. juli 1979 og var et planlagt pauseinnslag under hjemmekampen til baseball-laget White Sox.

 

bee gees

 

Det gjennomsnittlige publikumsantallet under disse kampene var 19. 000, men denne kvelden hadde 57. 000 tilskuere samlet seg på Comiskey Park Stadion. Rabatterte billetter ble solgt til alle som leverte fra seg en discoplate ved inngangen. Planen var jo selvsagt: å sprenge en haug discoplater i fillebiter som pauseunderholdning.

Etter kampens første omgang tennes lunta som utløser et dypt drønn etterfulgt av et vinylregn. Publikum jubler. I plenen står et stort krater tilbake. Tilskuerne begynner å kaste platene sine fra tribunen som frisbeer.

”Platene sniddet oss og boret seg ned i bakken. Jeg bad alle gutta om å for Guds skyld ta på seg hjelmene. Jeg har aldri opplevd noe så farlig i mitt liv”,  sa baseballspiller Rusty Staub til New York Times i ettertid.

 

DMN

 

Deretter stormet tusenvis av tilskuere banen og ble fulgt av enda flere discohatere som hadde klatret inn fra utsiden av arenaen. Gressplenen ble revet opp, små bål ble laget og fyrverkeri ble avfyrt. Politiet måtte pansre seg før de kunne få slutt på bråket. Resten av kampen ble selvsagt avlyst. Hva var det med disco som fikk folk til å gå helt bananas?

På dette tidspunktet var discoen egentlig allerede på vei ut. Plateselskapene hadde endret sjangernavnet til ”dance” for å unngå det som nå var blitt et fyord. Steve Dahl har i ettertid sagt at ”Disco Demolition Night” trigget et landsomspennende sinne mot disco som bidro til at musikken forsvant fra det kulturelle landskapet raskere enn det ellers ville gjort.

 

DISCO DEMOLITION DISC JOCKEY STEVE DAHL IN 1979

 

Discodronning Gloria Gaynor mente at enkelte plateselskaper hadde bidratt til å skape en ”mob mentalitet” for å avpopularisere en konkurrerende sjanger. Discoeraens mest brukte sessiongitarist Nile Rodgers var enda mindre nådig og sammenliknet ”Disco Demolition Night” med nazistenes bokbrenning.

I ettertid kan man se at musikken var et lett bytte av flere grunner. Den tighte produksjonen med sine metrisk korrekte beats oppfattet mange som glatt og sjelløs. Ja, noen av gruppene var ikke engang «ekte» (jamfør Boney M. Gruppen som var konstruert av samme fyren som senere trommet sammen Milli Vanilli). Enkelte yrkesmusikere fryktet arbeidsledighet ettersom band ofte var byttet ut med ferdiginnspilt musikk. Se for eksempel hvordan Donna Summer fremfører discohymnen «I Feel Love» kun akkompagnert av Giorgio Moroders stramme synth-backtrack.

 

 

Historikeren J. Zeitz er blant dem som tillegger ”Disco Demolition Night” en mer rasistisk begrunnelse når han forklarer markeringen som «ønsket en hvit gruppe baseballfans hadde om å lange ut mot en kunstform de hovedsakelig assosierte med afroamerikanere, homofile og latinere.» Andre, deriblant Steve Dahl, nekter for at rasisme hadde noe med markeringen å gjøre, noe han får støtte for av Harry Wayne Casey, sangeren i discogruppen KC and the Sunshine Band. Casey mener det hele ikke var verre enn at Dahl «var en idiot».

I nyere tid har man forsøkt å gjenskape markeringen. Det ble riktignok ikke samme temperatur da baseballlaget Charleston Riverdogs arrangerte ”Disco Demolition 2: You better belieb it”, i 2014. Publikum forholdt seg rolig mens Justin Bieber og Miley Cyrus-effekter ble tillintetgjort som pauseunderholdning.

Kvelden i 1979 står igjen som det eneste tilfellet av opptøyer hatet for en musikksjanger har fremprovosert. Baseballekspert Jeremiah Graves fastslår overfor bleacherreport.com at «Få  promo-stunts har vist seg å være like store suksesser som ”Disco Demolition Night, 40 år senere snakkes det fortsatt om”.

 Kilder: wikipedia, ultimateclassicrock, aol, New York Times

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.