Søk Meny Lukk
Lukk
Av: tuflaat Anmeldelser 13. august 2015

Øya 2015: Belle & Sebastian på frierferd

20330739208_abe621cf44_z

Tekst: Brage Tuflåt
Foto: Johannes Granseth

Amfiet
Onsdag 12. august

Det skotske indiepop-bandet Belle & Sebastian vil nok mange forbinde med deres tre første album på 90-tallet. Etter albumet Fold Your Hands Child You Walk Like a Peasant (2000), mistet jeg noe av interessen, og grunnen til det er at jeg ikke fant nok substans i påfølgende album. Men deres siste skive Girls in Peacetime Want to Dance er såpass bra at jeg femten år senere lytter til Belle & Sebastian igjen. Og da var jeg også spent på hva Murdoch & Co. ville varte opp med på Amfiet.

Første sang ut er åpningssporet Nobody´s Empire fra det nyeste albumet. Frontmann og underholder Stuart Murdoch er i godt humør, og smiler fra øre til øre mens han spiller. Resten av bandet er rutinert og samspilt, og frykten for at dette skal bli en plankekjøring uten noe ekstra er til stede. For det er ikke til å stikke under en stol at mye av Belle & Sebastians låtmateriale er så koselig, at man får lyst til å sette seg ned med piknikkurven sammen med Øyapublikummet og ha det som bakgrunnsmusikk.

Heldigvis var Murdoch i humør til å lage fest, og med ordene «Hey Oslo! We´re gonna party on stage!» løfter stemningen seg et hakk med de neste sangene I´m A Cockoo og The Party Line.

 

BelleandSebastian Johannes Granseth

 

«Get on the crazy bongos!» Det er tid for Perfect Couples. Her skjer det noe snodig, og om det er ironisk skal være uvisst. Lyden fra bongotrommene til Murdoch er ikke i takt med den faktiske trommelyden. På denne sangen er det gitarist Stevie Jackson som står for mye av synginga, og bongotrommene gjør at Murdoch ikke blir arbeidsledig i alle fall. En Bee Gees-aktig discostemning siver ut fra Amfiet. Det er en hyggelig konsert så langt, men den tar ennå ikke helt av. Og det er litt synd at Belle & Sebastian ikke spiller mer opp til dans når de lager fest. Den neste låta Piazza, New York Catcher en koselig gitarballade, men burde ikke vært på setlisten selv om Murdoch stiger ned fra scenen og forfører publikum på fremste rad. Fra å sitte på gjerdet foran publikum å synge, til å stå opp med en fot på skuldra til en publikummer mens han holder en dame i hånden, har Murdoch dette i sin hule hånd. Det er hyggelig.

Så er det duket for gode gamle the Boy with the Arab Strap. Publikum blir invitert opp på scena for å danse, og det er selvfølgelig populært, og så er det fest igjen! Murdoch drar de dansende publikummerne nærmere, et grep som bryter ned barrieren mellom bandet og publikummet. Vi føler at vi er med! Belle & Sebastian fortsetter med sangen We Are the Sleepyheads, og sangen er absolutt dansbar, men for meg ble det igjen en smule kjedelig, dessverre. Konserten avsluttes med vakre Judy And The Dream of Horses fra albumet If You´re feeling Sinister (1996). Det er sentimentalt, og fine minner fra ungdomstida på 90-tallet strømmer på. En morsom detalj er også at Stevie Jackson og Bobby Kildea bytter på å spille gitar og bass.

Alt i alt ble dette likevel en fin konsertopplevelse, og jeg antar at både de på fremste rad og de som satt på plenen lengre bak Amfiet koste seg. Jeg tror at Belle & Sebastian kunne løftet festen til et høyere nivå ved å spille mer elektropop, som de har i sin katalog fra Tigermilk (1996) med sangen Electronic Renaissance, til Enter Sylvia Plath fra det nyeste albumet. Personlig håpet jeg også å høre Play For Today. Men for all del, dette kunne blitt en mye kjedeligere konsert hadde det ikke vært for Stuart Murdochs frierferd.

 

Belle

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.