Øya 2015 – Thea Hjelmeland: Drømmekonserten
Foto: Tommy Østby
Spellemannsprisvinner Thea Hjelmeland har etter eget utsagn drømt lenge om å spille på Øyafestivalen. Torsdag kveld gikk det i oppfyllelse. Og hvilken forrykende, vakker drøm vi fikk ta del i på Sirkus-scenen.
Tekst: Aslaug Olette Klaussen
I fjor høst slapp hun det kritikerroste albumet Solar Plexus. I musikkmagasinet GAFFA skrev undertegnede blant annet dette om platen: «Uttrykket er ambisiøst, storslått, ført av strykere eller gitar under Hjelmelands bemerkelsesverdige, voksne vokal. Få er forunt å formidle så sårbar styrke, så tilsynelatende enkelt.» Det var lite med strykere på Øya, de var dekket opp av synth. Men ordene for øvrig, de har jeg vel i behold. Det var ganske så stort det Hjelmeland leverte.
Foto: Tommy Østby
Hun entret scenen, sedvanlig kledd i hvitt. Denne gangen med tyllskjørt, slående likt engle- eller svanevinger. I bandet hadde minst en sorte sommerfuglvinger i samme tyllstoff. Åpningslåta var kledelig, og tøft nok «Feathery». Det skal en smule selvsikkerhet til for å åpne med en hit, men så er det da heller ikke sikkerhet noe det skorter på i uttrykket. Hjelmeland eide elegant scenen, låt på drivende låt.
I «Querte» kom det til utrykk i dennes suggererende, språkmektige gjentakelse. «Breathe» kom i en herlig insisternde, hastig køntrifisert utgave. Påfølgende «Define» ble i sine sarteste partier nær overdøvet av kjatting, men allerede før det ble riktig plagsomt viste Hjelmeland hvilke kraft det er i stemmen, det være seg om hun hvisker, lener seg på låtens grasiøse harmonier, skriker ut eller spøkelsesaktig nynner uhu. Det var lyden av drømmepopens post-rockede skyggeisde.
Foto: Tommy Østby
«Nylons» ble innledet med strupesang. Den ble trampeklappet videre, inn i rapsekvenser, østlige tonearter og vokalablegøyer i en versjon av «Caravan of Illusion» som kunne få selv hodehårene til å reise seg.
Hjelmeland trekker på nær sagt alle musikktradisjoner, og spiller dem sømløst sammen til noe som er mer allment, følsomt gjenkjennelig enn referansenes enkelte deler. Den sandblåste og bass-støvete versjonen av «The Well» som fikk æren av å avslutte denne drømmen av en konsert, klinger fortsatt i ørene. Det selv timer etter at andre lyder og andre konserter har trengt seg på. Det er musikkbegavelsen sin det.
Foto: Aslaug Olette Klausen
Sjekk også:
By:larm 2015: Kirketid med Thea Hjelmeland
By:Larm 2015: Flere bilder av Thea Hjelmeland
