Øya 2015: Ibeyi – Musikalsk vekkelsesmøte

Fransk-kubanske Ibeyi viste fra Vindfuglen scene lørdag ettermiddag at det ikke er noe som heter feil tid og sted for artister som vil noe. I løpet av sine tilmålte 45 minutter fikk Øyapublikummet alt hva en kan forvente av en festivalkonsert, og mer allsang til.

Tekst: Aslaug Olette Klaussen
Foto: Nikolaj Blegvad

Ibeyi betyr tvilling på det nigerianske språket Yoruba. Språket, og kulturen ble i sin tid med til Cuba, hvor det fikk leve videre, blant annet i musikken. Det er i denne tradisjonen tvillingsøstrene Naomi og Lisa-Kainde Diaz har sine røtter, om enn de vokste opp i Paris. Musikalsk trekker de veksler så vel på dette uttrykket, som soul, elektronika og jazz med hovedsakelig fransk fortegn.

De åpnet med «Ellugia» fra bak scenen. De tok den acapella videre ut til publikum. De hadde oss da. Innen utgangen av påfølgende «Ghosts» eide de også de tilstrømmende. Det selv om de satt ned, henholdsvis bak store synther, og oppå en elektronisk cajon. Uavhengig av hvilken musikktradisjon de kjørte gjennom elektronikken, var den underlagt vokaler med styrke til å bære hvilken sjanger som helst.

I «Mama Says» satt soulreferansene løst, rytmene kom like mye fra kroppsklapping som cajon, og ordene fra flere språk. Musikken var fysisk, og førte til at den avstanden som kunne kommet i manglende språkforståelse ble heller til større nærhet. De fortalte at låten var viktig for dem, den opplevdes slik fra plenen, også. Smilene som kom da de ba publikum om korhjelp i låten etter, de var ekte. Publikum sang med, om enn ikke med samme fulle hals som ved konsertens ende.

Etter en kort, intens versjon av singelen «River», der en for øvrig fikk avkreftet mytene om at sample-backing gjør liveformatet livløst, fikk lydordet Øya en ny betydning. For tvillingene er Oya navnet på gudinnen som står mellom levende og døde. I låten med samme navn fikk man møte en annen spiritualitet enn i de religiøse både under- og overtonene som strømmer gjennom tidligere nevnte singel. Enklest forklart som sakral-pop.

Dette var for øvrig Ibeys siste festivalkonsert for sommeren. De sa tidlig: La oss derfor ha det gøy. Og gledelig morsomt var nettopp hva det ble.

Da de egentlig hadde avsluttet like acapella som de entret scenen dro de til med å få ja til et ekstranummer. Det ble en gjentakelse av «River» som det er lett å tilgi dem. I sisteutgaven kom dens rituelle karakter messende til sin rett, og det var som det gikk en vekkelse gjennom publikum da de stemte i på refrenget.

Lyden av en hel gressbakke som synger ut i bønnen «wash my soul». En kan bli religiøs av mindre.