Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 7. oktober 2015

Nytt album fra Level & Tyson

Level & Tyson er ute med andreplata Gruesome Twosome  i disse dager. Vi har lyttet på albumet og slått av en  prat med vokalist Richard Noir Lorentz Johansen.

 

Foto: inamariaphotography.com

Foto: inamariaphotography.com

 

Level & Tyson debuterte med Even Faster Still i 2012, et album som fikk jevnt over god respons i pressen, og havnet på topp 10-listen til Hissig. Tiden som har gått etter debuten har gruppa brukt godt, de har bl.a. turnert i USA, Spania og Portugal, og noen medlemmer har kommet og gått. Dette kan du merke på det nye albumet, det musikalske uttrykket er forfinet, de spiller tightere og har tatt et steg videre fra debuten.

Det er lett å klassifisere Level & Tyson som indierock, men siden det er en relativ ullen og ganske så ubrukelig term kan vi i tillegg hekte på litt shoegaze, litt støyrock, og litt galskap. Det låter ganske vindskeivt, det slarkes både i vokal og gitarspill til tider. Det er naturligvis tilsiktet, og noe av poenget. Level & Tyson er noe for seg selv, og vet godt hva de gjør. Selv beskriver de musikken som naken, catchy, punkete og ærlig. Britiske The Line of Best Fit sier det slik: «Brilliant slacker pop». Selv regner jeg med at man også kan finne noen Pavement-skiver hjemme i platehylla til minst ett av medlemmene.

 

gruesome twosome

 

Det er Richard Noir Lorentz Johansen som står for det meste på albumet. I tillegg til å være vokalist har han skrevet tekstene, låtene og produsert. Vokalen minner ikke så rent lite om Black Francis fra Pixies, og selv om det låter kult skulle jeg ønske at han nå og da hadde tonet dette ned. Når det er sagt, vokalen til Johansen kler det rufsete og fuzzy utrykket meget godt. Bassist Sofie Søndervik Sæther utfyller samtidig vokalen til Johansen med sjarmerende koring, og enkelte ganger brukes en call and response teknikk som fungerer utmerket, som på Lover Bones. Jeg skulle gjerne sett at hun ble brukt litt oftere.

Albumet åpner friskt med power-punklåten L.H.K., som til å begynne med består av et enkelt synthriff og trommer, så innlemmes bass og vokal, før det hele eksploderer i et herlig farfisa og fuzzgitar basert tema som runder av det hele. En av mine absolutte favoritter! Låten etterfølges av Slow, som fortsetter i noenlunde samme bane, men hvor de tar ut det litt slarkete og vindskeive  jeg nevnte, med smått sure gitartoner og herlig galskap. Tredje låt ut er singelen Tied Up fra tidligere i år (sjekk video under). Her roer gruppa ned tempoet og viser en annen, mer poppete, side av Level & Tyson. Det er en fin låt, men jeg liker det aller best når de skrur opp volumet litt og kliner til, noe de gjør på mesterlig vis på California 1909 og No Fun My Head.

Plata dabber litt av mot slutten: Et par av sistelåtene er for anonyme, og sistesporet, Two Heads, føles mer som fyllstoff.  Det forhindrer likevel ikke at Gruesome Twosome bør befinne seg på flere topp 10-lister over årets beste norske album i 2015.

 

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

 

Hvordan kom dere på navnet Level & Tyson?

– Det er fra et bilde av mine besteforeldre. De var på motorsykkeltur i Houston engang på 70-tallet, og på et bilde fra turen står de foran «Level & Tyson’s Hardware Store» eller noe sånt noe.

Du var tidligere trommis i Superfamily. Fikk du nok av å sitte anonym bak stortromma?

– Hehehe, nei. Det var gøy å spille med Superfamily. Men jeg ble nok underveis mer opptatt av selve låtskrivingen enn trommene.

Debutplata til Level & Tyson, Even Faster Still, kom for 3 år siden. Hvorfor har det tatt så lang tid med en oppfølger?

– Hehe, er det lenge? Vi måtte bygge et studio og lære oss å bruke det først. Så har vi jo turnert litt. Men det er deilig å endelig kunne vise folk låtene vi har jobbet med noen år.

Hvordan vil du beskrive Gruesome Twosome i forhold til debuten?

– Den er annerledes. Denne gangen ville vi være et band i studio som spilte sammen live. Jeg tror det preger den generelle energien på albumet i stor grad. Også ville vi lage en positiv plate.

 

 Foto: inamariaphotography.com

Foto: inamariaphotography.com

 

Du står oppført som tekstforfatter, låtskriver og produsent. I hvilken grad har de andre i bandet bidratt?

– I stor grad. Jeg kommer med låtene og så jobber vi ut arrangementene sammen. Utover det bidrar alle med å skape forskjellige deler av bandets utrykk – noen lager platecover, noen lager musikkvideoer og så videre.

Tydelige spor av Pixies og Sonic Youth høres i låtene deres. Hvilke andre artister vil du eventuelt trekke frem som inspirasjon?

– Det er vanskelig å si hva som har vært en direkte inspirasjon på akkurat denne plata. Jeg har ikke noe særlig forhold til Sonic Youth, men musikk som har vært viktig for meg er som du sier blant annet Pixies. Av andre band og artister må jeg nevne Ramones, Modest Mouse, Pere Ubu, Charles Mingus, Stravinsky og kanskje Steely Dan. Steely Dan gjorde noe med meg.

Dere er kjente for å holde nokså hardtslående konserter, men også fullt av sjarm og kjærlighet. Trives tydeligvis godt på scenen?

– Ja, å spille live er herlig. Kanskje det herligste. 

Tidligere har dere spilt i USA, Spania, Portugal og Danmark. Hvor går turen videre internasjonalt?

– Vi skal tilbake til USA nå i oktober for å spille CMJ i New York, Culture Collide Los Angeles også har vi noen klubbjobber i Pittsburgh og Detroit, hvis jeg ikke husker feil. Det blir stas! Også skal vi jo spille litt i Norge og da.

Vinyl, CD eller strømming?

​- Vinyl, CD og strømming. Jeg liker alle. Vinyl er jo det fineste, men litt upraktisk. Jeg er veldig fornøyd med vinylsoundet på Gruesome Twosome. Strømming er som en slags teaser​.

 

Sjekk også:

Superfamily har funnet sin perfekte match

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter