Stage Dolls og Return på Sentrum Scene

Tekst: Asle Tangen  Foto: Tommy Østby

Desember er en måned hvor en vind av tradisjoner blåser over hovedstadens konsertscener. Dette resulterer i at man kan se de samme banda gjøre identiske konserter hvert år på mer eller mindre de samme datoene. Andre lørdagen i desember har vært gamlegutta i Stage Dolls og Return sin kveld. Den store forskjellen i år var at Sentrum Scene var fylt til randen noe banda tydelig satte pris på.

For og gi dere litt bakgrunnsinformasjon. Stage Dolls og Return er to giganter i norsk rockehistorie. To band som har frontet rock og hårspray siden tidlig 80-tall. De har levert landeplager og låter som har boret seg inn i den norske folkesjela. Rock som er så velpolert at de bulgarske dansebandene på danskebåten har trukket dem til sitt bryst og satt låtene i sitt faste repertoar. Hvem har ikke sittet i et fuktig lag og svaiet til låter som “Sing Me a Song” eller “Hard to Say Goodbye”. Enkel melodiøs 80-talls rock som appellerer til både bestemor og barnebarn.

Return var første band ut denne kvelden. Et nesten sjokkert band entrer scenen og kastet seg inn i første låt “Change TheAttitude”. En øvelse i hvor mange ganger man kan repetere refrenget “heyheyhey lets change the attitude”. En sikker vinner på allsangfronten og publikum var ikke vanskelig og be. Lyden var ikke spesielt bra. Gitaren for lav, bassen for høy og trommene var underlig slappe. Øreproppene måtte forlate øregangene for å i det hele tatt høre bandet. Men til bandets forsvar, lyden tok seg opp etter hvert som band og lydmann skjønte hva de sto ovenfor. Et monsterkor på 1700 sanglade Osloborgere i adventsrus med tilgang til en utømmelig kilde av øl og julebrus. Det var tydelig gjennom konserten at publikum ikke var kommet for å oppdage ny musikk. Her var det ”oldis but goldis” som gjaldt. Når Return presenterte en rykende fersk låt ”Father Father” var det som om publikum så sin mulighet til og fylle opp ølglasset og smøre stemmebåndet for neste allsangsklassiker. Når vokalist Knut Erik Østgård dro frem kassegitaren og begynte og synge ”sing me a song” var det et jovialt svaiende kor på 1700 som tok over vokaljobben. Bandet ble redusert til et karaokekomp noe som helt tydelig var en fantastisk opplevelse for bandet.

I høst har vokalist Knut Erik Østgård har vært et fast innslag i de norskeTV-stuer gjennom deltagelse i NRKs eget karaoke-TVStjernekamp. Dette valgte Return og markere med et ”Return gjør ting Return ikke kan” øyeblikk. En coverversjon av 50 Cents ”Candy Shop”. Med hettegenser og hipsterhatt bega de seg ut i hip hopens verden på en måte som kun aldrende 80-talls rockere fra Hedemark kan gjøre. Etter min mening bør de holde seg til 80-talls svisker. Men for all del, for de som var på konserten grunnet Knut Erik Østegårds deltagelse i Stjernekamp var det sikkert et etterlengtet innslag. Uansett et innslag som økte bygdefest-faktoren enda et par hakk. Return sin konsert ble avsluttet med selve rosinen i pølsa, en sang deler av publikum skrek allerede før konserten begynte. Trumfkortet ”By By Johnny”. En lang passiar av allsang rundet av en fantastisk kveld for Return og banet vei for neste band og etter min mening den beste låta hele kvelden, ”Rock’n Roll Train”.

Fjorårets samarbeidslåt fungerte utmerket som en overgang til Stage Dolls. Med begge banda på scenen ble det en eksplosjon av rock’n roll og boogie. Med to band som helt tydelig liker å gjøre ting sammen ble det et deilig trøkk med et utmerket driv og masse fantastisk gitarspill. Mer av Return Dolls!

”Rock’n Roll Train” sparte publikum for en kjedelig pause mellom bandene noe som resulterte i at festen ikke stoppet opp. Stage Dolls overtok festen med klassikeren ”Love Cries”. Det var tydelig at Return hadde varmet opp både publikum og PA godt. Stage Dolls låt som en rocketrio skal låte, en ypperlig balanse mellom bass, gitar og trommer. Selv er jeg stor fan av den klassiske rocketrioen. Et basic rått lydbilde som krever mye av musikerne. For og få en rocketrio til å funke må hver enkelt være god på sitt instrument. Det er Stage Dolls så definitivt. Vokalist og gitarist Torstein Flakne er en fenomenal låtskriver og solid gitarist. Noe som gjenspeiler seg i låtkatalogen til Stage Dolls. Det skal legges til at de hadde med seg en mann på tangenter, men etter min mening hadde de klart seg utmerket uten.  Gjennom ”Love Cries” viser trønderne at formen er god. 80-talls sviskene spys ut i en dis av romklang og chorus gitarer. Publikum biter på og viser sin takknemlighet gjennom å låne ut sine stemmebånd. Selv Stage Dolls prøver seg på en ny låt, ”One Of These Days”, uten den store suksessen. Dette resulterer i at Torstein Flakne roper ut «ER DET NOEN SOM HUSKER 80-TALLET!!!», og lover at resten av kvelden skal vies til de gamle klassikerne. Med energi fra den festen som utspiller seg ute i salen buldrer bandet på med låter som “ Sorry Is All I Can Say”, “Commandos”, “Soldier Gun”, “Hard to Say Goodbye “(et av de få stedene keyboarddisten får sette sitt preg på lydbildet), “Still In Love”, ”Wings Of Steel”, ”Highway Of Life”, “Ammunition”.

Når bandet har kommet til en av sine største hiter “Love Don’t  Bother Me” er publikum så stinne av 80-talls rock fra bygdenorge at falsetten begynner å krype fram hos noen av publikummerne. Bygdefesten har nådd sitt klimaks. For og sette prikken over i’en avslutter Stage Dolls konserten ved og invitere Return tilbake til scenen for å runde av med den ultimate fylleslag-klassikeren “Summer of ‘69”. Låta et publikum i festrus ikke kan motstå. At en av trommisene er litt ute på sykkeltur bryr publikum seg fint lite om, for nå er det bare gøy. Stage Dolls og Return har levert akkurat det publikum forventet, en bygdefest i 80-talls drakt midt i julestria. Fest og morro slik rock’n roll skal være.

Return

Stage Dolls