Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Frank Michaelsen Anbefalinger 18. desember 2015

Til verdensrommet med gitar og orgel (1962)

Hvor kom min fascinasjon for romkappløpet på 60-tallet? Inngangen var faktisk; poplåter.
Tekst Frank Michaelsen

the-tornados-telstar-decca-2

Sangen om en satellitt

Tekst: Frank Michaelsen

I en utgave av Deichmanbladet gjorde jeg et intervju med en av norsk romfarts grand old men, nemlig sivilingeniør og månelandingskommentator Erik Tandberg (klikk på bildet/saken for å lese utdrag av intervjuet, red.anm.). Møtet med Tandberg fikk meg til å tenke over hvor min fascinasjon for romkappløpet på 60-tallet kommer fra. Inngangen var faktisk; poplåter.

Popmusikken har alltid latt seg inspirere av trender og samfunnsutvikling. Enten Beach Boys synger om surfing, John Lennon henter sangteksten sin direkte fra en avis, som i A Day in the Life, eller McCartney synger Blackbird inspirert av kampen for borgerrettigheter.

Utforskningen av verdensrommet og vår nærmeste nabo, månen, gjorde selvsagt inntrykk på låtskriverne. Men før Bowies «Space Oddity» og Eltons «Rocket Man», ja i det hele tatt før den første månelandingen, lagde bandet The Tornados soundtracket til oppskytningen av kommunikasjonssatelitten Telstar i 1962.

Denne wacky instrumentalen har tydelig opprinnelse i shadowsmusikken fra samme tid, men får, ved hjelp av lydeffekter og et spaca melodi-instrument, et ganske futuristisk preg. Riktignok en ganske hjemmesnekret futurisme, full av synlig Gaffa-teip. Det er en sjarmerende låt.

Den mest distinkte lydeffekten på «Telstar» er den som etterligner en stigende romrakett. Dennes tilblivelse var sann lydingeniørkunst: Man gjorde opptak av et spylende toalett som man deretter spilte av baklengs, i en lavere hastighet.

Og låten ble en slager! Det var den første britiske singelen som havnet på førsteplass i USA. Det neste britiske bandet som hoppet etter «Telstar» og klarte det var The Beatles med «I Want to Hold Your Hand».

Joe Meek, som stod bak rom-hiten, ble dessverre aldri rik på platesalget. Dette grunnet anklager om plagiat fra den franske komponisten Jean Ledrut som mente «Telstar» liknet vel mye på noe han selv hadde skrevet for filmen Austerlitz. Søksmålet resulterte i at Meek aldri fikk royalties for platesalget. Tragedien var komplett da Meek tok livet sitt i 1967, tre uker før saken ble oppklart i hans favør. Filmen Austerlitz ble ikke vist på kino før i 1965 og man antok at Meek ikke kunne ha hørt musikken på tidspunktet da han ble stevnet i 1963.

Meeks’ selvmord fant sted, på dagen, 8 år etter at «musikken døde», nemlig 3. februar, da de unge rockehåpene Ritchie Valens, The Big Bopper og Buddy Holly døde i en flystyrt, akkurat i det karrierene skulle ta av.

 

 

 

Du kan lese mer om gullalderen for romfart, fortalt av en som hadde VIP-plass til det hele, nemlig Erik Tandberg, i Deichmanbladet høst 2015.

 

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.