Søk Meny Lukk
Lukk
Av: admin Anbefalinger 19. januar 2016

Death Cab for Cutie når ikke opp til tidligere bragder

 

Death Cab For Cutie

Death Cab for Cutie – Kintsugi (2015)

 

Du vet som regel hva du får når Death Cab for Cutie slipper ny musikk. For selv om frontfigur Ben Gibbard for noen år siden forsynte oss med elektronisk tangentstyrt drømmepop under The Postal Service-prosjektet sitt, er hovedbandet hans DCFC fortsatt like gitardrevent og like melodisk vennlig som før.

 

Death Cab coverAlbumtittelen Kintsugi, et japansk ord, beskriver visstnok prosessen å reparere knust keramikk ved hjelp av ekte gull. Hva det symboliserer her får være opp til bandet eller deg å bestemme, men kanskje handler det om å bygge opp igjen restene etter at gitarist Chris Walla valgte å forlate gruppen i fjor.

 

Bitene av et fragmentert band ser i alle fall ut til å ha komt på plass igjen.

 

Kintsugi er det åttende studioalbumet til amerikanerne og vil nok tilfredsstille brorparten av fansen. Helt opp til tidligere bragder når det likevel ikke. Jeg rangerer Translanticism (2005) og Plans (2007) som deres klart beste utgivelser, to melodiske skjønnheter fullspekket med pop-perler det er få forunt å toppe.

 

Oppskriften fra glansdagene er likevel noenlunde som før. Alle sangene klokker inn rundt fire minutter. Gibbards pene, emosjonelle stemme ligger i front tett omslynget av klangbaserte gitartoner og velourmyk tangent-instrumentering. Det er absolutt fint, men noen vil sikkert spørre seg om den hemmelige ingrediensen forsvant ut gjennom dørene sammen med Walla.

 

Jeg tror egentlig ikke det. Og det av to grunner. Grunnene heter Hold no Guns og Little Wanderer; førstnevnte en nydelig folk-influert melodi som viser bandet på sitt mest dempede, og den andre en perfekt popsang med en kjærlighetstekst dynket i lengsel og melankoli.

 

Om du aldri har hørt Death Cab for Cutie før er likevel dette ikke noe mer enn en grei introduksjon til bandets univers. Men er du ute etter å finne det ekte “japanske gullet” bør du nok heller tilbake i tid. Sånn ca. et tiår.

 

 

Dette er en (små)redigert versjon av anmeldelsen som ble publisert på Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek
Tekst: Arild Ness

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter