Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 15. februar 2016

33 1/3 – «Unknown Pleasures»

Har du sett samlingen vår av 33 1/3--bøker, som tar for seg ett ikonisk album om gangen? Joy Divisions debutalbum “Unknown Pleasures” er definitivt både ikonisk og klassisk og fyller førti år i dag!
Tekst: Bent Inge Hvitstein

Å lese om musikk kan føre til at du hører med nye ører på låter du trodde du kjente. Tekster kan få en ny mening, du kan oppdage små detaljer du ikke har registrert tidligere. “33 1/3” er en serie med bøker som tar for seg ulike album i musikkhistorien som hver på sin måte har hatt stor betydning. Det være seg for en epoke, for bandet selv, eller for ettertiden.

Med ujevne mellomrom vil det komme korte presentasjoner av noen av disse bøkene. De fleste finnes i hyllene til Deichmanske bibliotek. For musikknerder bør denne serien være av stor interesse, men de kan også enkeltvis være meget interessante for noen som finner nettopp sin favorittartist eller sitt favorittalbum blant titlene. Spennet i musikalske sjangre er stort; her finnes en rekke klassikere fra de siste femti årene. De er for mange til å ramse opp her, men et lite utvalg av de omtalte bandene er The Beach Boys, Sigur Rós, The Velvet Underground, Radiohead, James Brown, Metallica, The Smiths, Public Enemy, Stevie Wonder, Nirvana og Fleetwood Mac. Noe for enhver smak med andre ord.

Først ut er boken om Joy Divisions debutalbum “Unknown Pleasures”, skrevet av Chris Ott. Her dekkes den bratte stigen de klatret i løpet av den korte tiden de fikk sammen som band. Mange vil nok kjenne igjen mye fra Anton Corbijn’s film «Control» fra 2007, men denne boken går enda dypere til verks i å analysere omstendighetene rundt både tekster og hendelser. Uten at det noen gang blir en glorifisering av historien til vokalist Ian Curtis. Det er gode og nøkterne analyser av tekstene, og det henvises hyppig til «Touching from a Distance: Ian Curtis and Joy Division»; boken hans kone Deborah ga ut i 1995, som senere også har kommet i revidert utgave med en ny introduksjon skrevet av trommisen i Joy Division, Stephen Morris. Sistnevnte bok ble også brukt som referanse i «Control».

Noen band oppleves best på avstand, når vi kan se helheten i historien deres. Alt er ikke nødvendigvis like tydelig for de involverte underveis i en skapende prosess. Musikk er nærhet, men også fravær. Få artister er så gode representanter for det siste som Joy Division. I ettertid kan vi peke på tekstlinjene Ian Curtis skrev, og si at noen burde sett tvers gjennom dem allerede da de ble fremført for første gang. For mange er Joy Division nærmest synonymt med Ian Curtis. Denne boka viser langt på vei viktigheten av de andre medlemmene også, selv om det er vanskelig å overse det arret i musikkhistorien Curtis etterlot seg. Den rollen han hadde i Joy Divisions ferd fra spillejobber for fire tilskuere i Manchester, til å bli et anerkjent band nasjonalt, var vesentlig for at de i senere år har nådd den mytiske statusen som de har fått. Nettopp fordi tekstene, og fremførelsen av dem, har blitt tolket så direkte inn i det livet og de følelsene som til slutt bidro til at han tok sitt eget liv. Likevel var de fire musikere som på hvert sitt felt var en viktig del av den vakre og atmosfæriske dysterheten de skapte sammen.

Chris Ott gir oss her en fin analyse av hvem de fire ungguttene var, med noe vekt på hvilket samfunnssjikt de kom fra. Vi følger dem på veien frem mot det første albumet, og får et videre innblikk i hva som fulgte med denne utgivelsen. Noe av det som gjør denne boken ekstra interessant er detaljrikdommen rundt trakteringen av instrumentene. Han trekker inn mange tekniske detaljer fra produksjonen av de fleste innspillingene de gjorde før debutskiva ble utgitt, så her er det nok av godsaker å fryde seg over for ihuga musikknerder. De tre andre bandmedlemmene slipper ofte til orde. Gjennom dette får vi et godt innblikk i flere eksentriske personligheter som arbeidet med bandet på ulike områder. Det virker å ha vært nok av konflikter i forbindelse med diverse kontrakter og innspilling av låtene i Martin Hannetts studio. Kontroversene rundt navnevalget blir berørt, og det er gode muligheter til å plukke opp andre referanseband fra Manchester-scenen på slutten av 1970-tallet. Historien rundt Tony Wilson og hans klubb Hacienda, og plateselskapet Factory Records, blir også behørig omtalt. For spesielt interesserte kan det i den forbindelse anbefales filmen «24 Hour Party People». Det er med andre ord fyldig beskrivelse av både bandets vei mot debutskiva og miljøet rundt dem i hjembyen.

Forfatteren fristes ikke til å sette i gang noen tankeprosesser rundt hva de kunne ha blitt (leseren kan lett fristes til det), selv om han ymter frempå om at selvmordet til Curtis kanskje burde vært forhindret. Da de tre bandkompisene stod midt oppe i det, var det kanskje for nært. Det er lett å forsøke å se det fra det som kan ha vært deres synsvinkel: de var et band som hadde et felles mål om å oppnå kunstnerisk storhet. Ordene til Ian Curtis var poesi. Dystert, ja visst, men likefullt et uttrykk fra en artist. Tekstene var et bærende element i det mørke musikalske universet Joy Division skapte, og hvordan kan man forvente at de andre bandmedlemmene skulle plukke dette fra hverandre? Det skapende, det som førte bandet fremover, som holdt dem i stadig bevegelse mot det de sammen ønsket å oppnå, var det som drev dem. Dermed var det nok lett å overse det åpenbare: de hjerteskjærende skrikene fra en plaget sjel. Samtidig som Curtis’ eget handlingsmønster i mange tilfeller ikke innbød til sympati.

På avstand kan vi plukke elementene fra hverandre og analysere de bit for bit, for så å sette de sammen igjen til etterpåklokskap. Der og da fantes ikke denne muligheten i like stor grad. Selv om det er mye som tilsier at noen burde ha sett hvor dette ville ende. Vi får aldri vite hva Joy Division kunne blitt, men mye tyder på at det materialet de etterlot seg aldri ville vært det samme uten de problemene som fulgte med epilepsien til Ian Curtis.

Se også dokumentarfilmen om Joy Division, som kan lånes på Deichmanske bibliotek.

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog

 

Saken er oppdatert 15. juni 2019.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 5 andre abonnenter