Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Bent Inge Hvitstein Anmeldelser 1. mars 2016

Sånn koga Tønes – en nesten strømløs kveld på Rockefeller

Foto: Johannes Andersen

Tønes på Rockefeller

Tekst: Bent Inge Hvitstein
Foto: Johannes Andersen

En strømløs kveld med Tønes kan ikke slå feil, tenker jeg på vei til Rockefeller. Og tar meg selv i å undres over hva det er med denne karen fra Sokndal som gjør at det er vanskelig å se for seg feilsteg. Svaret må ligge i den uhøytideligheten som ligger så åpent i tekstene og væremåten hans. Som han selv uttrykker det under konserten, på et punkt der han ikke husker teksten: – Jeg er lei av å gå på konsert med folk som kan sangene godt. Er det juks?
Nå mistenker jeg Tønes for å være litt mer opptatt av at det skal låte bra enn han ga uttrykk for. Nettopp fordi han er en så god artist som han er på sitt beste. Tønes fortjener å bli tatt dønn seriøst, han er nemlig i ferd med å bli en tungvekter i den norske musikkverdenen.

Humoren ligger tett bak mye av det han gjør, og det tror jeg også er Tønes’ potensielt største fiende som artist. Selv om de tekstmessig humoristiske låtene er en viktig del av helheten, og i seg selv er gode, kan det for enkelte av publikum bli dét han forbindes med. Det er viktig å huske at Tønes er så mye mer enn hverdagslige innslag med glimt i øyet. De som kjenner Tønes godt fra plate, vet at han helt siden sin første utgivelse i 1996 har hatt mer å by på. Tre ganger har han blitt nominert til Spellemannprisen i klassen tekstforfatter (vant i 2012 for «Sån av Salve»). Nylig fikk han også Spellemannprisen i klassen for viser for andre gang. Vel fortjent for fjorårets sterke plate «Vindbrest».
Balansen mellom det humoristiske og det seriøse er vanskelig, men Tønes mestrer det meget godt. Mange av tekstene hans innbyr til alt fra lett humring til høylytt latter, og får det også fra det for anledningen sittende publikummet på Rockefeller. Samtidig er det et sterkt alvor i noen av de samme tekstene. Denne kombinasjonen tror jeg treffer mange; evnen til å se det alvorlige og dagligdagse fra en litt annen vinkel, uten at historiene glir over i enkel komikk.

Tønes @ Rockefeller

Skildringene til Tønes er ofte skarpe og varme, i tillegg til skråblikket. I sine hverdagslige betraktninger er han til tider herlig konkret, uten at det blir banalt. Jeg var særlig spent på hvordan låter som «Fluene» og «Sånn koga eg» ville fungere live. Tekstene i disse låtene innbyr til mange visuelle bilder. De inneholder en kommunikasjon som jeg var usikker på om ville være til stede når han står på en scene og slipper den ut i løse lufta. Det viste seg ikke å være noen grunn til å tvile på at Tønes kunne få dette til å fungere. Sistnevnte låt kom som nest siste nummer og var definitivt et stemningsmessig høydepunkt i salen denne kvelden. En stemning som var god allerede før første tone strøk ut fra gitarene. Fraværet av en lovet vannflaske på scenen ble kommentert på sedvanlig Tønes-vis; et dårlig tegn for resten av kvelden, det hadde allerede skåret seg. Heldigvis, og nær sagt selvfølgelig, stemte ikke denne spådommen.

De låtene som ikke har dette glimtet i øyet fungerer også meget godt live. Tekstene hans treffer mye av det vi mennesker kjenner på; bitterhet og misunnelse, kjærlighet og naivitet ligger innbakt i låtene, men mest av alt er det savn og nærhet han bringer frem. Sterkest kommer dette til syne i «Indianara», en låt han skrev til Tore Renbergs roman «Angrep fra alle kanter». Renberg beskrev Tønes som den beste tekstforfatteren vi har, og denne låten viser det andre ytterpunktet i hva Tønes er kapabel til: få frem sterke, nære følelser som tar et godt grep om hjertet. Andre varme perler er «Sigfrida og Johanne» og «Dråba i sjøen»; sistnevnte avslutter hele konserten og sender publikum hjem med en tilsynelatende sterkere nærhet til hverandre enn de ankom med.
«Jento frå Helgeland» er en annen fin låt, som Tønes riktignok ikke kan ta all ære for alene. Dette er en cover av Bob Dylans «Girl from the North Country». Her passer det fint å introdusere Tønes’ medsammensvorne, for helt strømløst var det ikke: all respekt for Arne Andersen og Gaute Tengesdal som bidro med behagelige strøk på tromme, tamburin og bass, men Erlend Aasland fortjener et lite kapittel for seg selv.
Han utgjør en viktig del av det musikalske universet som skapes på scenen. Måten han trakterer banjo og gitar på gir låtene en ekstra ro og energi, alt ettersom hva det er behov for i hver låt. På «Jento frå Helgeland» strekker han stemmen ned i dypet og tar på seg rollen som Johnny Cash, og skaper med det et herlig stemningsbrudd til Tønes’ vokal. Dyktige musikere er viktige å ha med seg, og Aasland bidrar med detaljene som gir melodiene det lille ekstra.

Tønes @ Rockefeller

Nærheten mellom artister og publikum er en vesentlig del av opplevelsen. Ikke bare på grunn av strømløst-konseptet, at scenen er flyttet ned til oss, men også fordi Tønes og bandet er så jordnære og behagelige i sin fremtoning. Underveis byr hovedpersonen selv på mange små historier; vi får en lengre utgreiing om esken til Bil-memo som ikke holder det bildet på forsiden lover, og utfyllende detaljer om det mest spennende som skjedde på veien til Oslo: et kafébesøk i Tvedestrand. Kommunikasjonen med publikum gir hele veien et bilde av det fellesskapet det er lett å føle på med Tønes, og noe av det jeg kjente på før jeg ankom Rockefeller; han fremstår som en upretensiøs fyr som på tross av sine uvanlig sterke egenskaper som låtmekaniker fortsatt er en av oss. Noe tekstene også er et prov på: gjenkjennelige episoder, tanker og følelser for mange av oss. «Då Runar fekk skabb», «Antikkmesso på Figgjo», «Sån av Salve», «Seminarblues», «Brillefutteralet», «Eg går og legge meg», «Bjørnar Vigeland», «Litle Foglen» og flere til inneholder gode doser av varme og humor, side om side.

Det varieres godt med låter fra flere plater, og det er fint å høre at eldre låter også står seg godt. Ingen hitparade, om Tønes skulle ha opparbeidet noe slikt, men en fin samling av gode melodier serveres før klokka tvinger dem til å avslutte. Når de kommer tilbake for tredje gang og setter i gang «Dråba i sjøen», gir de kvelden en høyst verdig avslutning. Nærheten og medmenneskeligheten i denne låten setter Tønes i et riktig lys: han er god på de småskeive hverdagsbetraktningene, men først og fremst er han en solid låtskriver og tekstforfatter som setter kloke ord på følelser som bor i de fleste av oss. Og mest av alt: Tønes er en av landets desidert beste artister, både på plate og i levende live.

 

Tønes @ Rockefeller

Tønes @ Rockefeller

Tønes @ Rockefeller

Tønes @ Rockefeller

Tønes @ Rockefeller

Sjekk også:

Tønes sine første 2013-konserter allerede på god vei til å bli utsolgt

Det svinger skikkelig på Tønes-fronten om dagen

Fullsatt Tønes-seminar i Oslo

Mens me vente på Tønes

I kveld opptrer Tønes på Lindmo på NRK

Her er alle Spellemann-vinnerne 2015

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.