Søk Meny Lukk
Lukk
Av: larsjunge Anmeldelser 4. mars 2016

By:Larm 2016 – Årabrot

Årabrot-Endre_Lohne_2

Det hadde vært en lang dag i kommunal sektor. By:Larm til sent på natt dagen i forveien, deretter dagvakt på biblioteket. Så var det klart for ny runde med By:Larm. Etter at jeg hadde sett mine tre konserter traff jeg på redaktøren av bloggen som overtalte meg til å bli med på tre konserter til. Siste band var Årabrot, en av hans favoritter. Nå var det på høy tid å få sett dem.

Tekst: Lars Junge
Foto: Endre Lohne

Jeg har selvsagt hørt mye om dem opp gjennom årene, men det har aldri klaffet slik at jeg faktisk har fått sett dem live. Jeg har forestilt meg et monotont/monomant Shellac-aktig band, men ingenting kunne egentlig ha forberedt meg på denne opptredenen.
Et svart backdrop slippes ned bak scenen, og enten er det mitt skitne sinn som tolker det dit hen, eller så er logoen deres to vulvaer med tenner? Har aldri tatt en Rorschach-test, men det er jo fullt mulig jeg kun hadde sett vaginaer i alle mønstre, hvem vet.

På slaget 00.30 kommer de ut på scenen. Frontfigur i en slimfit, hvit skjorte, smale bukseseler, trange dressbukser og skinnstøvler (gudskjelov ikke joggesko, det hadde faktisk ødelagt alt). På hodet har han en storbremmet hatt som får ham til å se ut som en svovelpredikant, eller Daniel Plainview – protagonisten i Paul Thomas Andersons mesterverk “There Will Be Blood”. På sin høyre hånd har han bassisten, og bak seg, trommisen – begge kledd i store BFs (militærsjargong, slå det opp). De er flankert av to keyboardister (Karin Park + en «vamp», årets beste By:Larm-posering fra sistnevnte. red. anm).

Det er blodig alvor. Ingen ydmyke smil eller fraternisering med publikum. Etter et lydklipp fra en film? (Noe av Lindsay Anderson? Peter Greenaway?) brekker trommisen opp med de mest kontante og militante trommene jeg har hørt på gud vet hvor lenge. Så kommer en vegg av distortion og en tørr, guttutal vokal som får sedvanlig black metal-vokal til å virke direkte barnslig. Det hele låter så monumentalt at jeg får helt hetta der jeg står. Jeg får hakeslepp. Etter hver låt reiser de den ene hånden i været som for seier, ikke med smil om munnen, men med en morsk geip – akkurat sånn det må være. Det er så autoritært at jeg egentlig ikke har noe å sammenligne med. Det er teatralsk til tusen, men ikke på en tullete måte. De mener det – og vi tror på det. Her kommer antrekkene inn igjen, hadde de hatt på slitne band-t-skjorter hadde det ikke vært det samme. Det er gjennomført og profesjonelt inn til beinet – i alle ledd.

Tekstene er, ikke overraskende, mørke. De få stikkordene jeg klarer å tolke, handler om religion og generell eder og galle. Publikum står som fjetret med håret blåsende bakover av den mektige lyden og det teatralske, nay: megalomane showet. Akkurat som Woody Allens gamle vits om at han får lyst til å invadere Polen hver gang han hører på Wagner, får jeg også tilsvarende tanker.

Årabrots “pakke” er så totalt på utsiden av resten av By:Larms program som det er mulig å komme. Det er Årabrot og alle de andre. Og dette er egentlig ikke musikk jeg hører på selv i privat sammenheng. Forrige gang jeg fikk et kick på en plate med mye fuzz, var Isis «Oceanic» på begynnelsen av 2000-tallet. Normalt sett går det i clean gitarer og jazz.
By:Larm ellers består jo ellers i all hovedsak av hipstere og småspastiske 19-åringer med sommerfugler i magen. Det så ikke ut som Årabrot hadde sommerfugler i magen, for å si det sånn. Hoggorm kanskje. Årabrot på By:Larm er den merkeligste og samtidig kuleste bookingen på By:Larm siden Sam Prekop og Archer Prewitt (uten sammenligning for øvrig). Strengt tatt har de ingenting å gjøre i denne settingen, men samtidig er det også ekstremt viktig at de er der, siden de viser et radikalt annerledes uttrykk enn den dominerende trenden, og hva musikk kan være om den får utvikle seg på egenhånd uten opplagte kommersielle hensyn.

Normalt sett etter en konsert er jeg ganske bablete og full av meninger. Ikke denne gang. Nå var jeg perpleks. For første gang på mange år. Og jeg går ofte på konsert, og har gjort det i en mannsalder snart. Bussene hadde sluttet å gå, men det gjorde ingenting. Det var fint å gå hjem i regnet og tenke på hva lyd kan gjøre med en. Konserter som dette får meg til å tenke at jeg selv begynner å bli farlig konform, at jeg burde brekke opp egne rutiner litt oftere.

Sjekk også:

Ingen Forbildepris til Årabrot

Mer Årabrot

 

Årabrot musikkvideo – «Tall Man»:

Årabrot samarbeidet med kunstner Morten Traavik, som bl.a. tidligere har gjort videoer for Laibach, om musikkvideoen «Tall Man», som er hentet fra Årabrots nylig utgitte album «The Gospel»,

 

 

Saken er oppdatert fredag 14. mars 2016.

One Response to By:Larm 2016 – Årabrot

  1. Pingback: «K:N» AKA Kjetil Nernes i Årabrot – 5 om bøker og musikk | Bibliotekartikler.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *