Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Bent Inge Hvitstein Anmeldelser 17. mars 2016

Elbow – det vakreste ordet i det engelske språket

Elbow Photo_The Take _300CMYK (1)

En biltur gjennom skogkledd landskap, estimert til drøye to 
timer, alene, en tidlig høstmorgen noen år tilbake i tid. Med mange 
tanker i hodet og et nytt bekjentskap i spilleren: Elbow.
 Vi ble godt kjent i løpet av den turen, det ble et sterkt møte mellom stemningene i låtene og i meg selv. De traff noe spesielt akkurat der jeg var på det
 tidspunktet, og siden har de fortsatt å treffe, på godt og vondt.

Tekst: Bent Inge Hvitstein

Historien om bandnavnet er følgende: det er hentet fra en episode av BBC-serien «The Singing Detective», der karakteren Phillip E. Marlow beskriver ordet «elbow» som det vakreste ordet i det engelske språket. Selv om dette var tidlig i karrieren, fire år før det første albumet ble utgitt, kan det synes som et tydelig signal om hvilken musikalsk retning de ønsket å gå i. Melodiøst og harmonisk, forførende og romantisk.

Melankolien er ofte tilstedeværende hos Elbow. I form av stemninger som skapes av samspillet mellom musikken og tekstene. Lydbildet i enkelte låter fra tidlig i karrieren er tynt og skjærende, drevet frem av en knivskarp gitar. Signaturlåtene til Elbow er likevel mer fyldige, gjerne kjennetegnet ved at det på et eller annet tidspunkt eksploderer i lyd. Et fascinerende trekk ved flere av låtene er kontrasten mellom tekst og lyd. Flere av tekstene har en bitende undertone, noe som tidvis bryter sterkt med de harmoniske låtstrukturene.

«I’m tired» I said
«You always look tired» she said
«I’m admired» I said
«You always look tired» she said («Fugitive Motel»)

Her får du mye musikk for pengene, i ulike doseringer av forskjellige stilarter: fra avbalanserte og hjerteskjærende akustiske øyeblikk til det mest episke lydbildet du noen gang har ønsket deg. Midt mellom disse ytterpunktene ligger det rock og pop av ulike slag; samt noen lette lykkebiter i nærheten av små ambientpartier, og pianosoloer og hornfanfarer. Utradisjonell låtoppbygging virker å være en fanesak for denne gjengen. Eller sagt med andre ord: kreativitet og musikalitet kommer tydeligvis foran ønsket om å lage en rekke radiovennlige svisker. Og det kan vel ikke forbigås i stillhet: enhver sammenlikning med Coldplay er en skam. For Elbow. De er så mye mer, og egentlig ikke i nærheten av den kalkulerte musikken Chris Martin & co dytter foran seg. Ok, nå er jeg muligens litt slem med Coldplay, men hvorfor ta til takke med noen små druer når du har tilgang til hele fruktfatet? Hvis jeg absolutt må dra noen sammenlikninger, og det må jeg jo gjerne, vil jeg heller legge Elbow i samme boks som Doves.

 

Elbow Photo_The Take _3CMYK

 

Elbow tar i bruk mange instrumenter for å drive frem musikken rundt Guy Garveys fantastiske stemme. Han høres til tider uengasjert ut der han sløvt dytter ut noen strofer om savn og kjærlighet, men han er alt annet enn uengasjerende for lytteren. Stemmen hans er også like varierende og uforutsigbar som musikken til bandet generelt. Dype, såre toner sprenger seg vei gjennom høyttalerne, og falsetten er til tider så behagelig, men samtidig så hjerteskjærende, at man blir sugd inn i låtene og glemmer verden rundt seg for en stund.
Et band som starter albumkarrieren med tekstlinjene “what´s got into me, can´t believe myself, must be someone else, must be somewhere else” (“Any Day Now”), innbyr til at man låner et ekstra øre til tekstene, i håp om at de på et tidspunkt skal komme med et svar på hvem de er. Tekstene til Elbow har en skjør balanse seg imellom, det er både håp og håpløshet i dem, og man hører at dette er folk som ikke er redde for å fremføre sine meninger om mangt, også politikk:

But the leaders of the free world
Are just little boys throwing stones («Leaders of the Free World»)

(fortsetter under videoen)

Det er likevel de mellommenneskelige og nære forbindelser som vies størst oppmerksomhet, med herlige filosofiske linjer ispedd en dæsj med både humor og selvironi.

«Will I ever get this song off my lips» is what you said
We were at each other’s buttons and zips
In the blossom shed («Buttons and Zips»)

Elbow kan skifte ham fullstendig fra et øyeblikk til et annet. De følger oftest ikke en nøysomt oppbygd låtstruktur, og det er mange partier som brått åpenbarer seg tilsynelatende ut av intet. Noe av det mest spennende med dette bandet er at du hele tiden oppdager noe nytt i låter du har hørt en rekke ganger tidligere. Et pianoparti som sniker seg inn i bakgrunnen et sted, et riff du ikke har lagt merke til før; detaljer som er med på å utfylle låtene til noe nært opp mot perfeksjon. Bandet setter opp tempoet på enkelte låter, men dette er først og fremst musikk for behagelige stunder, der tankene kan få spinne noen ekstra runder til såre stemninger.

Førsteskiva “Asleep in the Back” ble nominert til Brit Awards (beste nykommer) og var på shortlisten til Mercury Music Prize. For det fjerde albumet, “Seldom Seen Kid”, vant Elbow nevnte Mercury Music Prize. Denne prisen gjorde at folk for alvor fikk øynene opp for bandet, og de to siste skivene, “Build a Rocket Boys!” og “The Take Off and Landing of Everything”, har gått rett inn på henholdsvis 2. plass og 1. plass på de britiske hitlistene. I fjor kom EP´en “Lost Worker Bee”, som beveger seg i samme landskap som de siste skivene. Det lyder godt nok til at det er grunn til å se frem til neste skive.

There’s a hole in my neighborhood
Down which of late I cannot help but fall («Grounds for Divorce»)

Man kan ikke ta lett på sitt første møte med Elbow. Sånn sett er de kanskje sin egen største fiende, da det kan ta tid å bli godt kjent med låtene deres. Jeg vil si det slik: noen låter høres for enkle ut ved første høring, andre låter høres for vanskelige ut. Det er få låter som har en umiddelbart catchy og forførende effekt på lytteren, så Elbow kan være et krevende band. De er en totalpakke som ikke kan pakkes ut på en kveld. Gevinsten er likevel stor; når de først setter seg, følger de deg mest sannsynlig livet ut.
Høydepunktene er så mange at jeg ikke skal nevne enkeltlåter her. Jeg nøyer meg med å si at albumet “Cast of Thousands” er en av de sterkeste skivene som er gitt ut etter århundreskiftet, og dermed en god start for å lære seg Elbow å kjenne.

No, I know I won’t forget you
But I’ll forget myself, if the city will forgive me («Forget Myself»)

 

 

Elbow Photo_The Take _300CMYK (2)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 24 andre abonnenter