Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 16. juni 2016

Park, skog og Ty Segall

segall

Er du interessert i musikk bør du ikke ha fritidsproblemer fremover. Neste uke starter festivalsommeren for alvor i Oslo med OverOslo på tirsdag, og Piknik i Parken neste helg (les vår omtale her). Først ute er imidlertid Norwegian Wood. Festivalen som ferier 25 år til neste år er blitt vingeklippet til kun én dag i år, men de har heldigvis booket Wilco som hovedartist, et band det alltid verdt å få med seg (det blir 6. gang for min del). NW har flyttet ut av skogen for anledningen, ned til vannkanten ved Sukkerbiten, noe som burde passe perfekt når Wilco slår an tonene til «Sky Blue Sky» og Bigbang synger om den vakreste jenta i Oslo. Det blir neppe bedre sommerstemning enn det en fredagskveld. (Hvis bare regnet kunne gi seg snart).

Skulle du mot formodning være av den oppfatning at utendørskonserter er noe realt møl, og at magien kun oppstår på mørke rockelokaler er Ty Segall rett mann å oppsøke. På søndag inntar vindunderbarnet Rockefeller, det er duket for potent rockemusikk. Mannen (29 år) har rukket å gi ut 13 album siden debuten i 2008, enten som soloartist, Ty Segall Band (med bl.a. Mikal Cronin) eller Fuzz, og gir dermed ordet produktivitet en helt ny mening. Han er ellers kjent for å skru forsterkeren opp til 11, har en tung fot på fuzzboksen, og leverer uten blygsel de feteste riffene siden Sabbaths Tony Iommi oppdaget hva to korte fingre kunne gjenskape på gitarhalsen.

 

Emotional Mugger

Emotional Mugger (2016)

Mens Sleeper fra 2013 var en ren akustisk affære, og Manipulator fra 2014 var mer polert enn tidligere utgivelser, viser årets Emotional Mugger at han fremdeles holder en stø hånd på garagerocken. Gitaren er som alltid hans beste våpen og ligger langt fremme i lydbildet med forbildelige støyelementer. Han skriver nødvendigvis ikke historie med årets album, men en kan spore en ny form estetikk denne gang, med skeive synthlyder og en hang til ureine noter. Ellers hviler det et mørkt teppe over hele albumet, og vi er vitner til et foruroligende univers med tekster som beskriver konsekvensene av digital avhengighet (legg nå for faen vekk den jævla mobilen når jeg snakker til deg), seksuelle perversiteter, avstumpa følelsesliv og generelt sett føkka opp framtidsutsikter for menneskeheten.

I tillegg til å være medprodusent spiller Segall det meste selv, både trommer, gitar og synth. Han har også fått god drahjelp av åndsfrendene Mikal Cronin og Charles Moothart (Fuzz), samt Melvins-trommis Dale Crover og Emmet Kelley (Bonnie ‘Prince’ Billy). Ifølge ryktene er det store muligheter for at både Moothart og Cronin dukker opp på søndag, noe som hadde vært knall. Men jeg håper for all del at vi ikke får en norsk variant av «Manny» som raljerte over ti minutter på scenen under Primavera Sound festivalen i Barcelona nylig. Muligens moro de første to minuttene, men rimelig ræva i hele 10 minutter.

Man kan jo spørre seg hvor mange album vi tåler med noelunde den samme garage/glam/psych-rocken fra Segall? Det svaret er ganske enkelt: MANGE! Han treffer kanskje ikke alltid blink, men han er en unik musiker som uanstrengt drar veksel på popteften til T-Rex, råheten til The Stooges og tung heavy riffing à la Black Sabbath med spøkelset til John Lennon alltid hvilende over seg. Samtidig må jeg nevne at jeg faktisk var skeptisk første gang jeg hørte Emotional Mugger, tenkte kanskje jeg hadde fått dosen for en stund, men albumet har vokst gradvis, og jeg er ikke fremmed for at det havner høyt opp på årets album liste i år.

 

 

Les også:

Hvor mange utgivelser kommer det fra Ty Segall i 2013?

Ukas tips! – Fuzz

Ty Segall-kompis Mikal Cronin

One Response to Park, skog og Ty Segall

  1. Pingback: Et musikalsk oppgjør med Donald J. Trump | Bibliotekartikler.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter