Bekjennelser fra DJ-bua

En av de høflige gjestene. Foto: Geir Handberg

Jeg kan begynne med den verste, så er den ute av verden: Hvis du ikke spiller noe hiphop nå så skal jeg ta en prat med sjefen din også skal jeg rævpule deg til du blør.

Tekst: Ranja Bojer

Sånn kan det låte når noen henvender seg til DJ-en. Men de fleste er greie. De kommer opp til meg og sier Knallbra musikk! eller Kan du spille noe Britney Spears?, også sier jeg Nei, dessverre, det har jeg ikke, også sier de OK, men bra musikk du spiller uansett, også smiler vi til hverandre, og så går de. De fleste er sånn. Også er det mange som er hyggelige, men så skjærer det seg likevel, de står og sier Knallbra musikk du spiller, mens de sjangler og holder et skvulpende ølglass over mikseren. Vil du ha en slurk øl? Tusen takk, det var hyggelig, men nei takk. Ja, de fleste er faktisk kjempegreie, eller de prøver i hvert fall.

For noen måneder siden skulle jeg spille på en klubb i ei bygd et par timer unna Trondheim. Jeg stilte opp på det vilkår at de skulle hente meg før oppdraget og kjøre meg hjem etterpå. Jeg ble henta av en stillferdig og høflig ung mann. Dessverre hadde han to dritingse karer i baksetet som gjerne ville dele vodkaen sin med meg og snakke med meg, men som ikke kunne så mye verken engelsk eller norsk. Selve oppdraget var en historie for seg. Slosskamp og politi og unge menn som gjorde obskøne bevegelser til meg, av typen tungespiss mellom pekefinger og langfinger, ledsaget av ivrig nikking i retning toalettet. Jeg har vanskelig for å forestille meg gestikulering spennende nok fra en vilt fremmed til at jeg skulle avbrutt spillejobben og stukket på toalettet for litt uforpliktende action.

Etter endt oppdrag skulle jeg hjem. Jeg ble hentet av en annen ung, høflig mann, nok en gang med noen dritingse personer i baksetet. Denne unge mannen kunne ikke et ord verken norsk eller engelsk, og han visste heller ikke hvor vi skulle. Dessuten var vinduet på min side ødelagt, så vi kjørte i et par timer med vidåpent vindu, i Midt-Norge, i februar. Jeg var glad jeg hadde med lue.

Også er det teknologien, da. Nylig fant følgende samtale sted:

– Kan jeg ønske en låt?
– Klart du kan, men det er ikke sikkert jeg vil spille den.
– Har du alt tilgjengelig?
– Nei, bare det jeg har med meg.
– Mener du at du ikke har Internett?
– Ja, jeg mener at jeg ikke har Internett?
Hvorpå gjesten stikker hodet inn i DJ-bua og sier med undring: – Men hvor kommer musikken fra da?

Det skjer stadig oftere at gjester ikke skjønner at jeg ikke kan spille hva som helst fra Internett. Heldigvis kan jeg ikke det, jeg må jo vite hva jeg skal spille. Dessuten er det mye greiere å si Nei, beklager, den har jeg ikke enn å si Hæ, kødder du? Jeg spiller vel ikke sånn dritt! Jeg vil jo være høflig. Har forresten fått kommentarer på det også: Å, en høflig DJ, det har jeg aldri støtt på før!

Jeg liker høflighet. Det er hyggelig med henvendelser fra publikum så lenge de er høflige, og så lenge folk skjønner at jeg er på jobb, at jeg for det meste er opptatt, men kan prate bittelitt innimellom. Jeg kan faktisk ikke diskutere større temaer som den grunnleggende filosofien bak min spilling eller hvorfor jeg kler meg som jeg gjør. For et par uker siden fikk jeg pes fordi jeg ikke hadde kledd meg i samsvar med musikken jeg spilte. Gjesten, som kom opp gjentatte ganger med samme klage, mente jeg hadde kledd meg goth (hæ?), og at det da var min plikt å spille goth. Han var opprørt, og krevde en ordentlig redegjørelse for det han kalte diskrepansen mellom klesstilen og musikkstilen min. Det fikk han ikke.

Men de fleste er greie, altså. Og høflige. Og mange er fulle og grisete. Jeg ser mye rart fra DJ-bua, og jeg skal innrømme at jeg noen ganger ler litt skadefro inni meg og setter på Too Drunk to Fuck når jeg ser noen som flørter intenst, men åpenbart er alt for dritings til å klare å stå løpet ut.

Platesnurring har gitt meg noen eleverte øyeblikk, når dansegulvet er stappfullt og folk jubler for hver låt jeg setter på, når de stagediver og hopper så gulvet rister, når jeg får utallige tomler opp og slengkyss og glis, når en av mine favorittlåter runger gjennom lokalet og jeg ser gleden på dansegulvet, alle er inni musikken. Da har jeg verdens beste jobb. Da tenker jeg på Peps Perssons ord: Jag spelar för livet, jag vet inget annat som ger både mening och dagligt bröd. Da er jeg full av takknemlighet.

Og så går jeg hjem og legger meg, og ligger og dirrer en millimeter over madrassen med en tinnitus så rungende at jeg er redd den skal vekke naboen.

Innlegget er tidligere publisert på rotrock.no

Ranja Bojer er DJ og forfatter. Mer grundig fortalt her.