Klubbøya 2016 for vårt vedkommende / Deichmans musikkblogg
Hedvig Mollestad Trio på trikken.
Det hele startet litt skeivt ved at jeg stilte meg i feil kø. – Påfallende mange blåhårede koner i denne køen, tenkte jeg, men slo det fra meg i et forsøk på å ikke være fordomsfull i henhold til Mollestads fanskare. Jeg fant dog frem til rett trikk og kom meg om bord i tide. Støpte øreplugger på plass i ørene, notatblokk i hånden. Og det var høyt. Skikkelig høyt om bord på trikken. Bassen satt godt i mellomgulvet. Det var også smått surrealistisk å suse gjennom sentrum med høy gitarrock fremført live om bord.
Mollestad trio spilte litt av hvert, men mest fra deres siste plate, «Black Stabat Mater». Trikken kjørte fra Stortorget, ned til Nasjonalhteateret, opp til Solli plass, videre opp til Majorstua, derfra ned til Briskeby, før den svingte ned til Aker Brygge, for så å kjøre opp igjen til Stortorget via Jernbanetorget. Turen tok cirka en time og det var ikke mulig å gå av. Man var på en måte gisler om bord på rocketrikken. Og det varmt varmt og lummert.
Det morsomste var egentlig det mer sosiopolitiske aspektet ved turen. Å sjekke ansiktsuttrykkene til de intetanende beboerne i de forskjellige bydelene. Franske og kinesiske turister langs Stortingsgata så mildt sagt forbløffet ut da trikken raste forbi med feedbackende gitarsoloer og tordnende trommer. Sure menn i dress på Solli plass agerte forutsigbart med å riste oppgitt på hodet før de dukket ned i aksjepostsidene i DN igjen. Gamle koner på Majorstua så veldig forundret ut, som om de ble stilt et vanskelig matematisk spørsmål. Håndverkere og kroppsarbeidere langs hele trikkesløyfen gliste fra øre til øre da de så oss komme. Det samme gjorde egentlig alle av den yngre garde langs trikkelinjen også. Og trikken var virkelig et skue der den kom, stappfull av applauderende publikummere. Heftige trommebreaks, lirkende gitarriff og med en tung og leken bass i bunn. Klart det er overraskende i bybildet. Et klart brudd i hverdagsrutinen til folk.
Det er fort gjort å glemme de to andre i Hedvig Mollestad Trio. Det særs kompetente kompet hennes, som består av Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Unødvendig å si kanskje, men det er virkelig de som gjør det mulig for Mollestad å fyre i gang sitt soniske, og ikke minst virtuose rifforama.
Å ta trikken blir aldri det samme etter dette. Noe kommer til å mangle.
Svømmebasseng på Dattera til Hagen
En kjapp t-banetur senere var jeg i hjertet av Grønland. I bakgården på Dattera var det stappings. I duskregnet. Publikum her var godt og blandet. Mye unge folk som er klare for festival, men også en del stamgjester og vanlige folk. Som følge var det også mye babling. Under halvparten virket mindre opptatt av hva som skjedde på scenen, men det gjorde ikke noe ettersom lyden var sjokkerende god i bakgården der. Man kunne høre bandet helt fint selv om det var mye snakking og hoing.
Svømmebasseng imponerte. Vi liker jo videoene deres, og hiten «» sitter som en kule fra første high-hat slag. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde av en eller annen grunn ikke sett for meg at de skulle være så tighte live. Jeg trodde Svømmebasseng var mer et slags studioprosjekt. Så feil kan man ta. Deres gitarbaserte klubbmusikk bringer tankene hen mot band som f.eks. Erlend Øyes nedlagte Whitest Boy Alive. Akustiske discotrommer og superclean gitar. Samt synthsesizere da selvfølgelig. Og en hardtarbeidende bassist som kan alle triksene i boken. For ikke å glemme en smørsanger i front. Der har du det. Oppskriften på et kult partyband. Kyndig, catchy og kult.
Hajk på Dattera til Hagen
Neste band ut på den flotte scenen i bakgården på Dattera var altså Hajk. På slaget 19.00 går de på scenen (det kule med Klubbøya er at alle arrangørene har terpet skikkelig på on stage tid, det er ikke rom for slinger i valsen. Alt går på skinner på alle konsertene vi var på. Det er skikkelig deilig, skulle tro vi var i Tyskland). Hajk er et band vi har holdt et øye med på denne bloggen siden de spilte på Bibliotekets scene på Øya i fjor, og som redaktøren påpekte etter konserten: «Hælsikke, æ hadde ikke forventa den utviklinga dær.» (redaktøren bruker riktignok aldri ordet «hælsikke», men skitt la gå, red. anm.). Og det er nettopp det: hva er det som gjør at noen band har en rivende utvikling på ganske kort tid, mens andre egentlig ikke utvikler seg men bare blir mer samspilte? Hajk byr i alle fall på ganske så avanserte komposisjoner denne kvelden, men koringer, dempede partier, overraskende breaks, smarte hooks og en medrivende dynamikk i spillet, som på «Let you come to me». Detaljer kommer fint frem. De veksler mellom mann/kvinne-vokal, noe som også er med på å gi Hajk enda mer å spille på. De har mye i posen, for å si det sånn. Soulelementene er fremtredende og vi får assosiasjoner til The Loch Ness Mouse, kanskje spesielt deres album «New Grafitti«.
Ludvig Moon på Verkstedet
Vi tar beina fatt og småspringer gjennom byen for å rekke Ludvig Moon som nylig har signert med den glitrende trønderlabelen Riot Factory. Verkstedet er jo en liten klubb, men de klarer å presse syv personer opp på den lille scenen likevel. Vi forventet at de skulle slå hverandre til blods med instrumentene oppå der, men det gikk heldigvis bra. Ludvig Moon er et ungt band og spiller en energisk form for emo(sjonell) indierock. Habilt utført. Kanskje i overkant mye indie-allsang av full hals for min smak, men konserten var en av kveldens beste og energiske for denne bloggens redaktør: «De spiller indie uten å låte typisk indie».
Chain Wallet på Internasjonalen
Apropos kveldens høydepunkt, bergenske Chain Wallet leverte varene og vel så det på Internasjonalen, der det var labelkveld for Jansen Plateproduksjon. Senere på høsten skal altså Chain Wallet albumdebutere på nettopp Jansen. Uansett, hva er det med Bergen som gjør at de konstant kommer opp med originale og dritsmarte band som Chain Wallet? Er det noe i vannet, utenom giardia? Ikke vet jeg, men etter hvert som vi får høre flere låter fra det kommende albumet får vi følelsen av at bandet sitter på noe stort. De har noe seriøst på gang. De to singlene, «Muted Colours» og «Faded Fight» er noe av det beste vi har hørt i hele år, og ut i fra det vi fikk høre i går er det mye bra i vente også. Vokalen må berømmes. Fyren har en kanonstemme. Han synger flettene av Kurt, og det er ikke kødd en gang! Hehe! Men dette er popmagi, ren og skjær. Melankolske, bittersøte melodier med seriøst gode refreng. Flotte instrumentalpartier. Alt sitter. Utenom lyden. PA-anlegget på Internasjonalen må ha rustet fast på veggen før røykeloven eller noe. Mer gjørmete bass skal du lete lenge etter. På tide de tar utgiften med å oppgradere etter hvert?
Vi gleder oss som hunder til albumet og releasekonserten på John Dee.
PS Vi rakk dessverre ikke konsertene til Radio 9, Panda Panda, Pelicat, Sauropod, The Cheaters med flere.
Les også:
Hedvig Mollestad Trio Enfant Terrible anmeldelse
Hajk, Submarine singelanmeldelse
