Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Magnus Klafstad Anmeldelser 12. august 2016

Øya 2016 – Arca

Tekst: Magnus Klafstad
Foto: Mathias Ertnæs / Øyafestivalen

Arca er kanskje ikke et kjent navn for de fleste. Sjansene er likevel store for at du har hørt noen av låtene han står bak. Han har produsert for både Kanye West, Björk og FKA Twigs de siste årene, i tillegg til å ha gitt ut to album og en god blanding av forskjellige utgivelser under eget navn (siste utgivelse: Entrañas, et 25-minutters sammenhengende spor bestående av 14 segmenter, fritt tilgjengelig på soundcloud i sommer). Lydbildet hans spenner hele tiden mellom det vakre og det stygge, det hakkete og det flytende, det drømmende og det marerittaktige. Det uforutsigbare er en stor del av musikken, ting kan gå fra myke synthlandskaper til harde og metalliske glitchbeats før du rekker å lukke øynene, og melodier kommer og går stort sett som de vil.

 

Det var derfor ikke helt godt å vite hva man skulle forvente av det Øyafestivalen omtalte som et sjeldent DJ-sett. Sjeldent eller ikke, jeg kunne egentlig godt tenke meg å se Arca gjøre et live-sett, men samtidig var det noe tiltrekkende med det hele. Gudene vet hva Arca synes banger ute på byen. Det skulle fort vise seg at dette bisarre «DJ-settet» egentlig var et påskudd for at Arca kunne gjøre akkurat hva han ville. Fra begynnelsen var det steinhardt, drillende bass ljomet utover det nesten fulle teltet, trommene kom fra alle kanter og det hele var ganske desorienterende. Så plukket han opp mikrofonen og begynte først å messe noen strofer med masse ekko, før han gikk over i en slags stakkato roperapping på spansk. Og dette var bare begynnelsen.

 

28314288384_e09136bc39_o

 

Arca behandlet DJ-oppsettet som om det skulle være instrumenter, han hamret løs på knappene som om det var samplere eller trommemaskiner, spilte låter baklengs og begravde gjerne alt i et hav av effekter og lyder. I bakgrunnen rullet videoklipp fra Leviathan, en eksperimentell dokumentar om fiskeindustrien, og sammensetningen av det organiske og det maskinelle speilet musikken bra. I Arcas hender kunne alt bli en rytme, sirener, fyrverkeri, galopperende hester og pistolskudd ble alt sammen kastet opp i gryta, blandet med gurgling og raspende halslyder. RnB- og hiphop-accapellaer ble sausa inn i det hele, forvrengt til det ugjenkjennelige.

 

Utover i settet ble det mulig å kjenne igjen noen spor, han gikk ikke av veien for å plutselig droppe Lenny Kravitz, Basement Jaxx, Diplomats og en grunge-låt (!) som jeg ikke klarte å huske hva var. Det hele føltes personlig og helt fullstendig uforutsigbart, helt i tråd med hvordan jeg vil beskrive musikken hans på plate. Mot slutten av det 1 time og 45 minutters lange settet var det bare en håndfull publikummere igjen i teltet, festivalgjengerne hadde drevet videre til andre scener. Og det kan man vel egentlig forstå, dette var utmattende saker. Men så gøy det var! Jeg gikk ut smilende og litt ør i hodet, og kunne ikke helt huske hvorfor jeg egentlig ville se et live-sett.

 

28932779785_ccca5a34f1_o

28316813823_2f642e7972_o

28827581732_518b6c89c4_o

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.