Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 12. september 2016

Nick Cave – One More Time With Feeling

Jeg visste jo delvis hva vi kom til å få se, Nick Cave i studio under inspillingen av hans nyeste album Skeleton Tree, med sønnen Arthurs død i fjor sommer som et tragisk bakteppe. Spørsmålet var hvordan det kom til å bli balansert ut?

 

cave

Det er smekkfullt på Ringen kino i Oslo. Filmen One More Time With Feling har blitt satt opp i tre saler for anledningen og alle forestillingene er utsolgt. Filmen vises kun denne kvelden, 8. september, i hele verden. Det er nå det gjelder. Når vi omsider finner plassene våre er det for det meste bare stille mumling å høre, ingen høylytt prating, ingen kvalmende popcorn lukt og ingen irriterende reklamefilmer. Filmlerretet er helt svart, og det ligger en ensom mikrofon på scenen. Etter et kvarters venting dukker det opp to Ringen-ansatte som opplyser om kveldens forestilling, og at de senere i høst kommer til å vise en dokumentar om The Beatles. Helt fint det, men nå er det Nick Cave vi venter på.

Den første vi møter er Warren Ellis, Nick Caves mangeårige venn og samarbeidspartner, han sitter i en taxi og prøver å si noe vettugt om Caves døde sønn til regissør Andrew Dominik (Chopper, Killing Them Softly), men plutselig går kameraet i svart, og vi hører bare stemmen til Ellis som sier at dette er noe jævlig dritt og ubehagelig å snakke om. Og nettopp ubehag er noe som skal prege resten av filmen. Under normale omstendigheter ville det vært en fest å se Cave & Co leke seg rundt i studio, som vi kunne i God Is In the House (2003), og til dels i den fabelaktige 20,000 Days On Earth fra 2014. Ikke denne gangen.

Det er ikke noe gøy å sitte å se på en mann som lider, og sakte går i oppløsning mens han forvirret prøver å komme seg videre i sorgprosessen, eller traume, som han kaller det. Det er vondt, det er trist og du har bare mest av lyst til å gi mannen en klem. Men det siste han vil er å være er en gjenstand for medlidenhet. Eller som han sier på et tidspunkt: «I can turn it into a platitude – a pretty greeting-card platitude – that (Arthur) lives in my heart. But he doesn’t. He’s in my heart, but he doesn’t live at all.» Det er brutalt, men det er brutalt ærlig.

I think I’m losing my voice

Nick Cave er vant til å forvandle tragiske og grusomme ting om til musikk, og sier på et tidspunkt i filmen at alle venter på at noe fælt skal skje så de kan skrive om det. Men i dette tilfellet funket det ikke: «Trauma is extremely damaging to the creative process». Og du ser det på hele han, mannen vi er vant til å se som en potent og breibeint rockekonge på scenen er redusert til en skjør og sårbar skygge av seg selv, tynget av en ufattelig sorg alle foreldre håper de aldri vil få oppleve. «I look like a battered monument«. Selv forklarer han sorgen som en strikk, du kan bare bevege deg langt bort før du blir dratt tilbake til utgangspunktet. «It’s too big to comprehend», som han sier mot slutten av filmen. Det er et før og et etter uhellet som er håndterbart, men det er et svart hull i midten som han helst vil unngå å tenke på. «I think I’m losing my voice», som vi hører Cave si i en voiceover -stemme. En fryktet konsekvens av sorgen, og en vokalists verste mareritt.

Regissør Andrew Dominik har skutt filmen hovedsakelig i kledelig svart/hvitt, og veksler elegant mellom situasjonsøyeblikk i studio, taxi eller leilighet, ekstreme nærbilder kontra kollektive, og kunstneriske spissfindigheter i form av et kamera som fyker gjennom sprekker i veggen til bokstavelig talt utenomjordiske perspektiver. Og viktigst av alt unngår han helt bevisst å gravse i tragedien. Han og Nick Cave er tross alt gamle venner fra down under og kollaboratører fra filmen «The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford» (2007), hvor Cave og Warren Ellis laget filmmusikken. Ellers er det verdt å nevne at Nick Cave finansierte filmen, et bevisst grep for å promotere albumet uten å måtte snakke om sønnens død x antall ganger med pressen. Han hadde i tillegg kreativ kontroll på filmen, og var det scener han ikke likte, overlot han avgjørelsen til kona Susie Bick. Hvis hun også sleit med avgjørelsen ble det opp til Warren Ellis. «Look at him, he is holding it all together».

Musikken er selvsagt upåklagelig. Den ligger tett opptil Push the Sky Away (2013), og er om mulig enda mer skisseaktig og meditativ, med 8 låter som vokser for hver eneste lytting. Jeg er på fjerde runden i kveld og er allerede klar for å utrope den til et mesterverk.

Ellers er det vanskelig å si om jeg likte filmen i klassisk forstand. Dette er ikke en typisk film man liker, jeg har ikke lyst til å se den en gang til med første, til det er den for trist og vond. Det er et gripende og smertefullt portrett av en mann, hans famile og venner som alle deler en stor sorg, og i siste konsekvens prøver å finne ut hvordan de skal komme seg videre i livet. Det er menneskelig, det er relaterbart (noe den spredte snufsningen i salen vitnet om), og jeg er takknemlig for at Nick Cave ville dele det med oss.

 

nick cave

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Les også:

Music by Nick Cave. Kafka! Nick Cave! Island! Bam!

Ukas tips! – Nick Cave på Norwegian Wood

Himmelen over Berlin, en førjuls film

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 5 andre abonnenter