Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 4. november 2016

Med Jokke i DNA’et

Tekst: Stian B. Hope

I 1987 hadde jeg arbeidsuka på Toots, en fantastisk platebutikk i Stavanger hvor jeg brukte brorparten av lommepengene mine på LP’er. Toots parallellimporterte plater fra USA og Canada, og fikk ofte inn platene lenge før andre butikker fikk se snurten av dem. Butikken lå vegg i vegg med en frisør, i et loftslokale over Café Sting, et kjent vannhull i byen. Toots var knøttlite, og ble drevet av Erik Eriksson, selveste DJ Friendly, før han ble skvisa ut i kulden av P3. Den gang var han pønker, med hanekam, sløy attitude, han var fem år eldre enn meg, og jeg så veldig opp til ham.

Når sant skal sies var det litt kjedelig å jobbe der, det levde ikke helt opp til forventningene mine. Men det er tre ting jeg husker spesielt godt: 1) Jeg fikk velge meg to plater som belønning når jeg var ferdig med uka. 2) Han andre pønkemedarbeideren satt en dag på disken og klipte tåneglene, som han tygget litt på før han spyttet dem ut. 3) Og det var første gang jeg hørte om Jokke & Valentinerne.

En morgen sa Eriksson til tåneglespiseren, skal du på Jokke-konserten i kveld? Jeg spisset ørene og hørte nysgjerrig etter. Jokke, hvem var det, spurte jeg? Jo, de var et rockeband fra Oslo som sang om fyll og øl, de skulle spille i et garasjeanlegg rett under der vi jobbet. Dritfett band, bare bli med hvis du vil, sa Eriksson. Men jeg var usle 15 år og kunne bare glemme å gå. Jeg måtte bittert nøye meg med skrytingen deres dagen derpå, men frøet var sådd, Jokke & Valentinerene gjorde inntog i stua, og jeg kjøpte meg Alt kan repareres (1986) på flekken!

Jokke Valentinerne Et HundelivJeg skal ikke fortelle kjedelige historier om hvor mye jeg hørte på Jokke i ettertid, hvor mye jeg og mine venner lo av tekstene (Nederlag på nederlag, nå kutter jeg pulsen med en sag/Nederlag på nederlag, nå melder jeg meg inn i et tippelag), hvor stolt jeg ble hver gang min fire år eldre bror spurte meg om å få låne plata på fest, hvor mange ganger jeg selv spilte plata på fest, om den gangen jeg så Jokke drita full på konsert i Stavanger hvor han ga opp etter kort tid, og hvor flau jeg blei den gang han var edru og drita fulle Stavangefolk ropte at han måtte ta seg en øl, eller om at jeg slutta å høre på Jokke etter andre plata Et Hundeliv (1987), men gjenoppdaget dem på ny i 2008 gjennom På veienteaterstykket Verdiløse menn, som jeg så tre ganger, og kjøpte alle albumene jeg manglet, eller at jeg slukte trommis May Irene Aasens bok Gutta rått, at jeg gråt første gang jeg hørte «Bestevenner», eller at jeg lo godt når sønnen min sang med på «To fulle menn» i bilen i en alder av 6 år.

Jokke & Valentinerne er en del av DNA’ et mitt, det begynte med Alt kan repareres i Stavanger for 29 år siden, og det fortsetter på Classic Album Sundays torsdag 17.11 på Hovedbiblioteket.

Lenge leve Jokke & Valentinerene!

 

Facebook event: Jokke & Valentinerne – Alt kan repareres: CAS m/Aasen, Torgersen, Solberg og Hansteen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.